Morgenrave - Et vindu mot verden
Tekst av: Sofie Nøklegaard
Torsdag 9. oktober arrangerte UKA-morgenrave, et fenomen som har tatt både verden og Norge med storm de siste årene. Med opprettelsen av «Morning Beat» i 2017, brakte Øyunn Iversen det internasjonale fenomenet til Norges store og små bakgårder, ifølge NRK. Nå er det i kjelleren på Samfundet, som et av arrangementene på Norges største kulturfestival.
Foto: foto.samfundet.no
Morgenrave er et konsept som har pirret meg de siste årene. Det store fokuset på rusfravær og fellesskap er vakkert. For meg virket det å være umulig i og med nordmenns stereotypiske tilbakeholdenhet. Jeg har opplevd at venner og bekjente blir dratt ned i rave-miljøets rustunge kjellere der alt ugagn og gjøn rettferdiggjøres bak det påståtte fellesskapets slør. Jeg var over gjennomsnittet spent på hva som kom til å møte meg i «Bodegaen», Samfundets nyoppussede teko-lokale. For hva slags mennesker er det man møter i en slik setting?
I kjellerlokalet, som tidligere gikk under en rekke ladede kallenavn, blant annet «Kjøttkjelleren», er min gode DJ-venn og Sagtann-kollega Atle Nordli godt plassert bak miksebrettet. Jeg blir til min store overraskelse møtt av gutter, jenter, og alt imellom, som man kanskje ikke hadde forventet å se på et klassisk rave. De har alle samlet seg denne regnfulle morgenen for å møtes i dansens omfavnelse. De er kledd i alt fra pyjamas til glitter, og noen er til og med iført treningsklær. DJ-en selv har dratt på seg vinterlua og en stor genser, et valg han vil komme til å angre på.
Idet heten stiger og jeg har tatt min første slurk av gratis kaffe, møter jeg mine egne fordommer i døra. Jeg ser meg omkring, og finner meg selv i midten av en mengde som holder rundt hverandre i samkjørt gledesjubel. Fremmede inviterer hverandre inn i deres venners dansesirkler, selv blir jeg mangt en gang brakt inn i dansens varme av mennesker jeg aldri har møtt. Jeg klarer ikke la være å sammenligne dette med tidligere raveopplevelser, der det på et vis alltid har eksistert en tyngde i lufta. Det går opp for meg at det er akkurat dette jeg er med på nå som skaper fellesskap.
Foto: foto.samfundet.no
Jeg spør jenta ved siden av meg hva hun synes om arrangementet. Hun sier at hun pleier å dra på morgenrave blant annet på Havet. For dagens anledning har hun tatt med seg søsteren og venninnegjengen sin, som ikke har vært på noe lignende før. Jeg hører dem snakke om at det føles som en aktiv og annerledes treningsøkt, og det hjelper at DJ-en har så morsomme og bra overganger mellom låtene. Etter litt tankeløs dansing lurer jenta på om jeg ikke kan spørre DJ-en om han kan sette på litt Donkeyboy? Nordmenn vil være nordmenn, tenker jeg, men jeg forstår henne likevel så utrolig godt. Jeg svarer at det kanskje ikke passer så godt akkurat nå. Like etter, hører jeg gjengen ved siden av meg snakke om hvor mye flere folk det er her i dag enn det var i går kveld.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg og mine venner har snakket om at nordmenn ikke kan danse og at de som kan det ikke tør å ta plass. Etter morgenens rave kan jeg trykt påstå at dette kan avskrives som usanne vrangforestillinger. Det er simpelthen ingen andre adjektiv enn rørende som passer til å beskrive omstendighetene som møter deg i den mørke kjelleren. På et punkt blir rommet forandret til en enorm dansesirkel, der alle bidrag blir møtt med jubel og hoing. I bakgrunnen spilles DJ-ens egen remiks av Amanda Delaras «Gunerius», og dansesirkelen blir, i sann rave-tro, omgjort til en moshpit fylt av glede og latter. Jeg kjenner det er utfordrende å ikke trekke på smilebåndene. At det var dette som skulle til for at norsk ungdom skulle slippe seg fri var ikke det jeg hadde forventet. Plutselig blir bodegaen lys og vi skjønner at det dessverre er over, etter en herlig time der forholdet til tid og sted opphørte å eksistere.
Foto: foto.samfundet.no
Breakdance, klemming, klining, energi, og ikke en dråpe av alkohol var det som møtte meg da jeg deltok på UKAs morgenrave. Stemningen i Bodegaen var fullstendig uovertruffen fra start til slutt. Arrangementets høydepunkt var likevel på et vis da det var over, og vi alle gikk ut i den kjølige morgenlufta, uten anger etter uaktsom oppførsel, eller svimmelhet som et symptom på uendelig mengder øl. Å gå ut av lokalet med viten om at dette var en opplevelse jeg skulle ta med meg ut dagen, kjentes på mange måter veldig trygt. For et øyeblikk føltes det ut som det bare var oss som fantes, i det varme rommet på bodegaen, i vårt eget lille vindu mot verden der vi eksisterte fritt i fellesskapet.
Merk: DJ for morgenen, Atle Nordli, er i samme radioprogram som forfatteren.
