Når ensomhet er kuren mot pandemien

 

Det er en kjent sak at mange studenter sliter med ensomhet. Hvordan blir det da når vi ikke kan treffe hverandre?

Helsemyndighetenes råd de siste dagene har vært klare: Unngå all kontakt med andre mennesker som ikke er nødvendig. Dette skal vi gjøre i minst to uker fram i tid, men man skal ikke se bort ifra at det kan bli lenger. Alle arrangementer som var planlagt herfra til sommeren er utsatt på ubestemt tid.  

Kontakt med andre er en underestimert del av det å være menneske. Flokkdyr som vi er, er vi alltid på søken etter menneskelig kontakt. Gode relasjoner er gjentatte ganger vist å redusere risikoen for både fysisk og psykisk sykdom, og kan ikke bare forebygge, men også hjelpe på bedringen av eksisterende sykdom. I disse dager der menneskelig kontakt også sprer sykdom som ild i tørt gress, er det vanskelig å finne en balanse.  

Jeg kan bruke meg selv som eksempel. Vanligvis treffer jeg dem jeg anser som vennene mine i forelesning der jeg studerer, på kontoret der jeg jobber, på treningssenteret for å trene, i organisasjonen jeg er frivillig i og på byen for fest. Jeg antar det er mange studenter som kan kjenne seg igjen i akkurat det. Men, den 12.mars, over en tidsramme på 8 timer, ble alle steder jeg vanligvis møter andre mennesker stengt, og alt jeg hadde gledet meg til og jobbet for dette semesteret avlyst. Når blir neste gang jeg har lov til å gi vennene mine en klem? 

Jeg mener ikke det er noe galt med tiltakene regjeringen måtte sette i gang, men det gjør uten tvil noe med oss. Det er også sånn som alt her i verden at vi reagerer forskjellig på ting som skjer, og med en hverdag bestående av hjemmekontor, serie, spise og sove er det fort gjort å føle seg ensom.  Dette gjelder ikke bare studenter, men også mange andre som er utsatt for å være alene.  

Når alle stedene man vanligvis treffer folk er stengt, og man bor mer eller mindre for seg selv, blir det meste fort kjedelig og ensformig. Når man ikke vanligvis har det så bra hjemme, men brått må være der hele døgnet, og når man vanligvis får besøk, men ikke har lov å få besøk lenger, blir behovet for kontakt tydeligere enn før.  

Her kan vi både misunne og lære av gamerne, som vanligvis treffer venner online, der de har egne samfunn der de kan samarbeide om ting de liker å gjøre. Det beste av alt: Det er en av de få tingene i dette samfunnet som ikke er stengt. Her har teknologien gitt oss enorme muligheter, men mange vet ikke hvordan de bruker dem.  

Vaner er vonde å snu på, og det er skummelt å ta kontakt med folk på andre måter enn man er vant til. Dette er en oppfordring til å prøve å bryte med disse barrierene. Vanligvis blir det skrevet om at vi skal se hverandre, og vi skal se dem som har det vanskelig. Nå er det viktigere at vi bruker flere av sansene i arsenalet vårt; det er på tide at vi hører hverandre. Ta opp telefonen og bruk den til det den opprinnelig var laget for, eller konsulter internett for å finne videochat-plattformer. Det er tid for å være litt kreativ i hvordan vi kan møte hverandre, og sørge for at vi hører dem som vanligvis ikke snakker så høyt, men som trenger det nå mer enn noen gang. 

Vi må alle bidra til å bekjempe denne sykdommen, sies det. Vi gjør det bare ikke sammen, men fra hver vår sofa og hver vår leilighet.  Vi må bare passe på hverandre, så ensomheten ikke treffer oss hardere enn Covid-19.