Neonbelyst Twilight-kjekkas på nye eventyr
Foto: Rhea Films, Elara Pictures, Hercules Film Fund / Europafilm AS
Det har vært fascinerende å følge karrierene til hovedrolleinnehaverne fra Twilight-serien i ettertid. Kristen Stewart gikk fra å være blant Hollywoods mest forhatte skuespillerinner til å bli en indie-favoritt og har i senere år spilt i filmene til mesterregissører som Ang Lee, Olivier Assayas og Woody Allen. Robert Pattinson gikk fra å være blant Hollywoods mest forhatte skuespillere til å jobbe med Claire Denis, og har blitt fast samarbeidspartner for David Cronenberg. Pattinson er nå også aktuell med Good Time, en krim-film litt utenom det vanlige. Her spiller han småkriminelle Connie, som prøver å få broren ut av fengsel etter et mislykket bankran.
Good Time har en veldig markant stil. Kamerabruken preges av tette nærbilder mens fargepaletten preges av neon. Dette gjør at man kommer tett på karakterene og raskt begynner å sympatisere med dem. Den intense fargebruken kunne fort blitt distraherende, men den føles overraskende naturlig og gir oss effektivt et svært forstyrret og foruroligende bilde av denne delen av New York. I tillegg er scenene ofte satt til settinger der fargene gir mening for fortellingen, blant annet en svært god sekvens i et spøkelseshus på tivoli.
Den hyppige bruken av nærbildet gir også stort spillerom for filmens store stjerne, for Good Time er virkelig en av Pattinsons sterkeste prestasjoner. Mannen er nesten ikke til å kjenne igjen med skjegg og antrekk som en uteligger, men dette fremhever bare det sultne blikket til en mann som ikke skyr noen midler på vei mot sitt mål. Det øvrige castet er også bra, særlig Jennifer Jason Leigh som Connies hysteriske elsker, men det er virkelig Pattinson som stjeler showet.
I sum brukes disse virkemidlene til å male et heller grimt portrett av den amerikanske drømmens underside. Connies plan er å skaffe nok penger til at han og broren kan flytte ut av New York og leve et stille og rolig liv der de klarer seg selv. Realiteten viser seg derimot å være at systemet ikke tillater dette. Hans kamp for å oppnå den amerikanske drømmen ender derfor med at han skaper store problemer for alle han støter på i løpet av det skjebnesvangre døgnet filmen spenner over. I motsetning til for eksempel Requiem for a Dream skildrer altså Good Time hva jaget etter denne drømmen får oss til å gjøre mot hverandre heller enn hvordan det fordærver individet selv.
På tross av Good Times interessante tematikk og spenstige stilbruk, lyktes den ikke helt med å vekke de store følelsene hos meg. Jeg tror dette skyldes at dette er en variant av en historie vi har hørt mange ganger før, og at den derfor ikke føles så frisk. Jeg håper derfor regissør duoen bak filmen, Ben og Josh Safdie, finner seg et mer nyskapende manus neste gang de begynner på et prosjekt. For potensialet er helt klart til stede i Good Time, og filmen er veldig verdt å se selv om den ikke traff helt blink for mitt vedkommende.
