Ny glans i en falmende Pride-liste
Trondheim Pride skjer i disse dager! Dette er en mulighet for absolutt alle, også oss selverklærte eksperter i musikkredaksjonen, til å slå oss løs til låter vi ikke hører til daglig. Vi gleder oss til glitter, farger, dans og å feire kjærleiken med disse hitsa i bakgrunnen. I den anledning: Her er noen av våre favorittlåter som er aktuelle nå.
Patrick Cowley - «Menergy»
Patrick Cowley var i sin tid en ukjent artist bosatt i San Fransisco, hvor han lagde disko som satte fyr på samtlige av byens skeive dansegulv. Selv om han i sin levetid forble en ukjent bi-karakter i den elektroniske dansemusikkens spede barndom, han har i løpet av de siste årene blitt viet den oppmerksomheten musikken hans fortjener. «Menergy», ei låt om homofile, skapt av en homofil artist for et homofilt publikum, utgjør en hyllest til den homoerotiske energien han følte stråle ut av sine medmenn på gata og i nattklubben. Den tilnærmet 9 minutter lange låta er et fyrverkeri av disko-synther og takter, som vil få de fleste dansegulv den eksponeres for til å koke over.
– Markus Lynum
RuPaul - «Call Me Mother»
At jeg vanligvis ikke setter på denne er ikke helt sant, men at det kommer til å skje enda hyppigere under Pride er det liten tvil om. Drag-legenden RuPaul er for mange kjent som den eminente programleder og sjef for den prisbelønte realityserien RuPaul’s Drag Race, men hans svære diskografi med bangers er kanskje mindre velkjent. «Call Me Mother» er etter min mening en av de mest minneverdige, med en selvsikker Ru som skryter seg selv opp i skyene over en basstung, drivende beat. Lenge leve dronningen over alle dronninger!
– Edel Malene Farstad
Lily Allen - «Fuck You»
Låta ble opprinnelig skrevet om George W. Bush etter et lovforslag mot ekteskap mellom to av samme kjønn i California. Loven ble forøvrig fjernet i 2013, men låtas budskap er dessverre likevel relevant. Ikke minst er den fengende som få andre poplåter. Melodien på pianoet er for meg ikonisk og umulig å ikke la seg rive med av. I tillegg lar jeg meg stadig fascinere av kontrasten mellom Allens bomullsmyke og sukkersøte vokal og linjene «Fuck you very, very much» og «we hate your whole crew». Hatet som ytres mot middelalderske og fordomsfulle holdninger føles ironisk nok oppløftende. Denne kan jeg gjerne marsjere i takt til gjennom midtbyen.
– Maren Høgevold Busterud
SOPHIE - «Immaterial»
Immaterial er en tidsriktig take på Madonnas «Material Girl», hvor SOPHIE snarere legger vekt på de viktige immaterielle aspektene ved livet. Med tekstlinjer som: «I could be anything I want (...) Anyhow, anywhere, any place, anyone that I want» er det en låt som støtter fint opp under verdiene pride representerer. Når dette også er pakket inn i en musikk med så mye trøkk at man må være en sertifisert festbrems for å ikke merke den i dansefoten, blir «Immaterial» en musikalsk nødvendighet for samtlige pride-vors i Trondheim.
– Markus Lynum
BROCKHAMPTON - «SUMMER»
Er det noe jeg definitivt trenger i disse Pride-tider, så vel som hele resten av året, så er det noen bangers fra den amerikanske rapgruppa av et boyband, nemlig BROCKHAMPTON. Jeg forelsker meg i låta «SUMMER» fra deres andre plate i SATURATION-trilogien hver gang jeg hører den. Den skiller seg fra alt annet på SATURATION II, og avslutter plata på det mest vidunderlige vis. Det er Ciarán Ruaridh McDonald, bedre kjent som bandmedlemmet Bearface, sin vokal vi hører på låta som i sin enkelhet er ei ekte kjærlighetslåt.
– Lisa Bye
Fever Ray - «To the Moon and Back»
Kanskje ikke låta som setter fyr på dansegulvet, men “To the Moon and Back” er fortsatt en musikalsk smakebit på Fever Rays musikk som vil gi de fleste lyst på mer. Det siste albumet til Fever Ray, Plunge, dreier seg mye om sex og seksualitet, hvor «To the Moon and Back» er en gladlåt om å ha lyst til å ha seksuell omgang med dem man liker. Låta drives fram av en boblende synthlinje plassert over en drivende basslinje som vil få de fleste til å nikke anerkjennende til låtas driv. Mesterverket kulmineres i det Fever Ray, uten skam, deklamerer for resten av verden at «I want to run my finger up your pussy». Ta et slag for fri seksualitet og nyt denne låta under Trondheim Pride.
– Markus Lynum
Silvana Imam - «För Evigt» (feat. Marlene)
Den svenske rapperen Silvana Imam stiller for meg høyt blant artistene jeg ønsker å spille under årets Pride. Ikke bare gjør hun seg stadig aktuell med sine feministiske og sterke låter, men det er sjeldent jeg føler meg så empowered som når jeg hører på akkurat henne. Blar man bakover i arkivet, kan man finne singelen «För Evigt» fra 2015 utgitt med svenske Marlene. Denne er nok blant Silvanas mest poporienterte låter, og til tross for sitt høye antall avspillinger, er det ei låt som har lett for å havne i glemmeboka. Når Pride igjen feires i september vil jeg absolutt dra fram denne gladlåta igjen og synge med: «som jag vunnit på lottot, tack gud jag är homo».
– Lisa Bye
Janelle Monae - «Americans»
Selv om produksjonsstilen minner om 80-tallet så ble denne låta utgitt så sent som i fjor. Den klassiske kraftfulle kvinnestemmen, synthbeats og oneliners absolutt alle kan rope med på - denne låta har alt man trenger for å føle på friheten og gleden Pride bringer med seg. Alle som kjenner til Monae vet allerede at hun er et fantastisk menneske med verdiene på plass, og at dette formidles konsekvent gjennom musikken. Hun er heller ikke fremmed for å pause konserter for å inspirere publikummet sitt til å stå sammen mot all type hat. Dama og låta kan altså inspirere til både likestillingskamp og dans!
– Maren Høgevold Busterud
Loreen - «Euphoria»
Herregud, så lei jeg var av å høre denne sangen etter at svenske Loreen vant finalen i Eurovision Song Contest i 2012. Den når heldigvis ikke helt opp til «Fairytale» når det gjelder irritasjonsfaktor, men det er ikke langt unna. «Euphoria» er overspilt, og gjestene på pride-vorset bør helst ikke utsettes for denne før klokka har slått minst halv elleve. Likevel ble den en hit av en grunn, og det er i mine øyne liten tvil om at den passer perfekt til et realt pride-nachspiel i de sene nattetimer. Så blir det heldigvis et år til neste gang.
– Edel Malene Farstad
