Ny musikk på listene: Kaffe, kaos og kongelige toner – Uke 18
Påska er over, paven er død og gravlagt, vi har hørt på ny musikk og ønsker gjerne å dele den med dere! Fra impulsive eksplosjoner hos Cezinando til dansbar depresjon med Lâche og videre ut til hele Norges Fattern. Bredden er stor i ukens anbefalinger. Bli med på reisen.
Cezinando – «Hele Kvelden!»
Cezinando sitt nyeste album Sinekyre 3 kom litt ut av intet og har vekt både positive, negative og forvirra reaksjoner. Låta «Hele Kvelden» er for meg et slags sammendrag av albumet på måten det stilfullt framhever impulsiviteten til Cezinando. Skivas produksjon er jevnt over kruttsterk, og slår spesielt hardt til på denne låta. Litt kranglete og «antipoppete» produksjon og låtstruktur er digg å høre fra rapperen. Cezinando maler i «Hele Kvelden» lyriske bilder som både er klare og oppe for tolkning, samtidig som han på herlig vis unnslipper de gripende klørne til et allsangrefreng og får lurt inn noen morsomme stikk.
– Johan Kalvsjøhagen
Lâche – «Rope»
Harcore-punk-bandet fra Trondheim, som det er umulig å gå en meter i byen uten å se et klistremerke fra, er ute med en ny EP, HELL. Dette er intens, tung og hjerteskjærende musikk på sitt beste. I låten «Rope» drukner man i en herlig masse av skjærende orgel- og gitarlyder, som sammen med vokalene danner et herlig deprimerende lydbilde – som gir den perfekte start på vårens eksamensperiode.
– Emanuel Haug Grevstad
Giljotin Fredag – «Hanj»
Bandet Giljotin Fredag har spilt sammen i snart to år, og åpner endelig muligheten for å høre dem utenfor Uffa. De har nemlig sluppet en fire låters lang EP ved navn Konklusjon: KVAE. Låta «Hanj» åpner med rolig gitarspill og en halvveis snakkende vokal. Det varer ikke lenge før det blandes med en fet basslinje og lydbildet rakner i et herlig kaos. Her snakker vi full trøkk i både trommer og gitar, og en vokal som går helt amok. Det kan være vanskelig å høre hva som blir sunget til tider, men samma det. Konklusjonen er, og forblir, uansett kvae.
– Mia Mortensen
Vimma – «Tarviin»
Finsk indierock, jippi! Dette er en morsom og funky låt der det hadde vært gøy å forstå hva det var de sang om, samtidig som det egentlig ikke spiller noe rolle. Låten føres kontinuerlig av en lavtliggende breakbeat toppet med morsomme instrumenter jeg personlig ikke klarer å kjenne igjen. At det ikke er et deilig pianospill helt avslutningsvis skal det derimot ikke stå på. Ikke mer å si her, likte denne låta veldig godt.
– Sofie Hein Nøklegaard
Artikkelen fortsetter under videoen!
Röyksopp, Susanne Sundfør – «Oh, Lover (True Electric)»
Den norske elektronikaduoen Röyksopp slapp 11. april albumet True Electric, en samling av 19 allerede utgitte Röyksopp låter i andre versjoner, samt en splitter ny låt. Röyksopp har selv kommet med en uttalelse der de beskriver det nye albumet som en mer «klubbete» versjon av kjente klassikere. Låta «Oh, Lover» er en slager som nådde store høyder etter at den ble utgitt i 2022 på albumet Profound Mysteries II. Det hadde aldri falt meg inn at den kunne bli noe bedre, likevel ble jeg nokså hypnotisert da jeg satt på Trysil-ekspressen en vanlig langfredag og låtas intro plutselig spilte på hodetelefonene mine. Det var en eterisk lytteopplevelse full av synth, bass, Susanne Sundfør og alt annet som er deilig her på jorden. Uten å endre veldig mye på originalen, har Röyksopp med suksess klart å gjøre en god ting bedre.
– Sofie Hein Nøklegaard
Smerz – «Roll the dice»
Jenteduoen Smerz leverer her en slager med et noe forvirrende og ekstremt intrigende lydbilde. Låta er lavtliggende og gåtefull, den inneholder alt fra piano i mol til en slags sleiv-mot-grytelokket type lyd. Smerz omfavner electroclash-sjangeren, og det er veldig gøy å høre sånn musikk fra norske artister. Låta forteller en historie som jeg tror enhver mystisk byrotte kan kjenne seg igjen i. Det er nesten som om tekstforfatteren har lest tankene mine mens jeg har vært ute og jakta en flæ, og uansett alltid gøy å vite at man har noe til felles med en Stoltenberg. Takk for at dere lagde norske byjenters hymne, Smerz! Gledes stort til albumsutgivelse 23. mai.
– Sofie Hein Nøklegaard
Artikkelen fortsetter under videoen!
Orbital, Tilda Swinton – «Deepest»
Orbital har ny musikk! Med Tilda Swinton! Nesten ny musikk; «Deepest» er en omarbeidelse (og oppgradering) av låta deres «Deeper» fra 1989, en noe kortere versjon som ikke inkluderte Tilda Swintons beroligende stemme. «Deepest» ble spilt for første gang sammen med Swinton under Orbitals opptreden på Glastonbury i 2024, og jeg har gledet meg til å streame den på egenhånd. Her er virkelig britene på sitt beste! «Deepest» er en hypnotiserende låt der skuespiller Tilda Swinton tar oss med på en meditativ reise inn i oss selv, mens Orbitals klassiske lydbilde holder oss i hånda fra start til slutt. Første gjennomlytting var både stressende og avslappende på samme tid, og gitt Orbitals historiske musikkarv vet man aldri hva man skal forvente. Å høre dette live tror jeg hadde helbredet meg. Anbefaler veldig å sjekke ut Youtube-linken som fungerer som en slags videoinstallasjon for hypnosen som låta tar oss med på. Veldig avslappende og interessant. Spent på utgivelsen av Orbital 2 den 23. mai.
– Sofie Hein Nøklegaard
Artikkelen fortsetter under videoen!
King Gizzard and the Lizard Wizard – «Deadstick»
At australierne i KGLW er innom stadig nye sjangere er intet sjokk for noen, men at det var danseband som var det neste i køa, sto ikke på bingobrettet mitt. Som en med stolt opplandsopphav fryder det sjela å høre at dansebandets magi har funnet veien til andre siden av kloden. Reint danseband er det selvfølgelig ikke, men inne i denne boogieblandinga av blues, boogie og gudene veit hva er det nok swung og saksofon tel at sjøl høggern trur je hadde kosa seg.
– Johan Kalvsjøhagen
Vegyn, Air – «Sexy Boy – Vegyn Version»
Den britiske artisten og altmuligmannen Vegyn kom 11. april ut med albumet Blue Moon Safari. Albumet er Vegyns' versjon av franske Air sitt kritikerroste album Moon Safari. Prosjektet har både sine oppturer og nedturer, men personlig treffer «Sexy Boy – Vegyn Version» litt ekstra hos meg. Denne versjonen er hardere elektronisk og viser seg i min mening fra en lykkeligere side enn originalen, som for så vidt er litt paradoksalt gitt albumets navn. Det er veldig sporty av artisten å sette sin personlige vri på et album som av mange regnes som perfekt.
– Sofie Hein Nøklegaard
Orla Gartland – «Now What?»
Midt i turneen for sitt nyligste album Everybody Needs a Hero, slipper irske Orla Gartland en ny, herlig rocka og ekspressiv singel. «Now What?» bevarer Gartlands karakteristiske uttrykk og poetiske tekster proppa av originale metaforer, men har litt ekstra krydder med litt uforutsigbare akkordvendinger, pauser og skifter i lydbildet under bridgen. Standard poprock-form med noen tvister, med andre ord. Låta har fått musikkvideo med klipp fra Europa-delen av turneen, der man blant annet kan skimte operahuset i Oslo.
– Sara Visel
Artikkelen fortsetter under videoen!
Ora Cogan – «Bury Me»
Låta «Bury Me» setter raskt og effektivt stemningen til Ora Cogans nyeste EP ved samme navn. Stemningen er mystisk, og nesten litt foruroligende. Instrumentalen blir etterfulgt av en svevende stemme som høres ut som om den kommer fra et sted langt unna. Lydbildet blir kalt for en psykedelisk tilnærming til gotisk country, hva nå enn det skal bety. Det jeg derimot forstår, er at låta treffer noe i meg som gjør at jeg får lyst til å danse barbeint gjennom en åker. Det er ikke ofte jeg innrømmer, noe som burde være argument nok i seg selv til å gi låta ei sjanse.
– Mia Mortensen
Grails – «Strange Paradise»
Det låter skummende. Musikken, altså. Se for deg dette: rosa, glaserte kamskjell på pudderstrender i hver øyekrok, og evige strømninger av tårer under svevende laken. Gitar, bass, trommer og trompet i en frekvens: de flyr forbi mot Dichtung und Wahrheit.
– Herman Østby.
dark0wa, Henrik the Artist – «Squishy» (Henrik the Artist Remix)
Norske dark0wa ga 11. april ut albumet Paradise, som følger hennes typiske lydbilde – hyperpop med hard bass og et sterkt nostalgisk preg. Låta Squishy viser seg to ganger på albumet, men versjonen som er remikset av bergenske Henrik the Artist traff hjemme hos meg. Det er en søt og leken låt som samtidig er sykt rå og som på ingen måte mister hardheten sin i den kawaiiske overdosen som preger låta fra start til slutt. Å høre denne låta på hodetelefoner gir den ikke den rettferdigheten den fortjener; dette er rett og slett livemateriale. Dark0wa er en artist som tør å ta sjanser og leker veldig med musikken hun lager; låtene hennes skriker autentisitet. Liker det.
– Sofie Hein Nøklegaard
