PåTirsdag og musikken som holder oss sammen
Enkelte lydspor frambringer kvalme, andre kan føre til irritasjon, men best av alt er den musikken som skaper godfølelsen.
Musikkens intensjon er viktig å ta med i betrakning: om intensjonen ikke blir forstått skapes usikkerhet. Denne usikkerheten kan gi oss en følelse av at musikken er rar, teit og ubetydelig. Teit siden vi ikke har skapt forståelse for hva som formidles, rar og ubetydelig fordi vi ikke er enig med artisten i hens musikalske valg. Det er når det skapes enighet i dialog med artistens musikalitet at godfølelsen kommer.
Skjønt, det kan skje mye rart når musikere kommer sammen, og resultatet er ikke alltid noe som forener oss med «godfølelse», men heller... litt andre følelser.
PåTirsdag (Radio Revolt sitt faste jazzprogram) hadde i ukens sending med seg tre ulike låter. Siden programmet elsker å sette musikken i bås, ble hver av låtene kategorisert som «rar», «dritt» eller «kjempekick». Her kommer en liten oppsummering av låtene.
David Keith Jones - All The Things You Are (rar)
En god, gammaldags standardlåt der altså. Artisten bak denne låten aner ingen i redaksjonen hvem er, det eneste, men vi er i hvert fall enige om at låta er rar. Grunnen er at ingen av referansene henger på greip.
Jones velger åpenbart å pisse på klassisk musikk og jazz i en og samme låt. Vokalfraseringene er en parodi på opera og Mel Tormé - det er umulig å skjønne intensjonen bak dette. Alt føles plastisk og usammenhengende, men det er allikevel ikke dritt. Om intensjonen er å parodiere disse sjangrene, og med det skape noe annerledes, har artisten lyktes. Folk syntes kanskje det Lou Reed lagde var rart i starten - men etterhvert ble man enige om at musikken var bra. Kanskje David Keith Jones er den nye kultlegenden?
Valina - Word Against Your Secret (dritt)
Ikke Valina Bilopphøggers, men bare Valina, supplerer ei god, gammaldags drittlåt fra 2014. Denne er et godt eksempel på at kontekst også er veldig viktig når en skal høre på musikk. Musikken her ble oppdaget via en kikk på katalogen til plateselskapet Trost Records, som har mange av de heftigste europeiske frijazz-legendene i sin artiststall. Et helt tilfeldig platekjøp, som skulle ende i en eksplosiv og positiv frijazzoverraskelse.
Med disse faktorene i bakhodet, er det en selvfølge at en oppfatter dette som dritt. Å sette seg rolig ned i sofaen og forvente frijazz, for så å få servert noe så intetsigende, forutsigbart og ubetydelig, er ganske så skuffende. Soundet av dette bandet gjør PåTirsdag-redaksjonen sliten og utmattet. Det virker litt som om bandet egentlig ikke har noe å komme med - annet enn at de var veldig gira på å bare gi ut et album.
Morten Qvenild/Frode Grytten - Dans Dans Dans (kjempekick)
Et av de mest åpenbare kickene for hele redaksjonen dette semesteret. Et ufattelig pent samspill, hvor også forholdet mellom mennesker og krig er et gjennomgående tema. Duoen har en åpenbar trang til formidling, og intensjonen treffer hele kroppen. I kontrast til Grytten sine oppfordringer om hva en må danse til i samfundet, er det ingen problem å danse seg igjennom dette lyriske verket.
Effeketene på Gryttens stemme er helt nødvendig for å fjerne forfatteren fra de faktiske ordene som blir sagt. Menneskelig gjenkjennelse blir unngått, og en kan ikke direkte knytte hva som blir sagt til en spesifikk person. Kroppsliggjøringen er sentral, og man skaper forståelse for hvordan mennesket må stå i det i møte med en grusom verden.
Nå ble du vel nysgjerrig på å høre ukens sending? Det kan du gjøre like under!
