PBK + Calling = Sant!

 

 

Bli med PostBluesKollektivet på våre opplevelser fra Trondheim Calling!

Tekst: Tuva Sogge, Johan Kalvsjøhagen, Sondre Østgård og August Alver Solli

 

Torsdag

 

Johan: For min del åpnet Trondheim Calling med et av bandene jeg hadde gleda meg mest til, nemlig Atari. Jeg ble ikke skuffa av den første konserten Byscenen hadde å by på, selv om neo-soul/RnB sjangeren som Atari befinner seg i vanligvis ikke fenger meg noe særlig, er det noe ved bandet som griper godt tak i meg. Andrea Ådland er frontperson i bandet, noe det virker som hun rett og slett er skapt for. Hennes kraftige og unike stemme og den fortryllende tilstedeværelsen på scenen, kombinert med fortolkende dans gjør at publikum blir trollbundet. Meg inkludert. Trommeslageren og bassisten kobler helt perfekt med hverandre, og danner med det et bunnsolid grunnlag som resten av bandet briljerer oppå. Ikke minst ser man at alle sammen digger det de holder på med. Om man skal trekke dem på noe var det at det tidvis var vanskelig å høre gitaristen og å skille gitar og tangenter i lydbildet, men det skjulte ikke for prestasjonsevnen som lå bak kunsten. Jeg skulle gjerne ønsket meg mer improviserte partier, da musikken virkelig legger opp til det. Uansett velger jeg å slå fast ved at i en sjanger der mange kriger om plassen, ligger Atari godt oppe i toppsjiktet. 

 

Sondre: Den første konserten jeg går til er bandet Kóboykex fra Færøyene som skulle spille på Tyven Bar. Litt som forventet var hele lokalet fylt av middelaldrende bransjefolk med briller og stive knær, og bandet var i gang med lydsjekk. På Trondheim Calling får artistene veldig kort tid imellom lydsjekk og konsertstart, gjerne bare noen få minutter. Etter den ganske lange lydsjekken går bandet ned fra scenen, tar på seg cowboy-antrekket, med hatter og frynser, og går opp igjen, og setter i gang med cowboy-plystringen sin. Det var som introen til hvilken som helst spaghetti-western film. Kóboykex har et veldig kult lydbilde med dype vokaler og retro gitar-effekter som man kan kjenne igjen fra Ennio Morricone tidlige lavbudsjettsproduksjoner. Dessverre var lyden på konserten ganske dritt… På den andre låten overdøvet bassen alt annet bandet gjorde. Klangeffektene var noe for korte, slik at vokalen og gitarene hørtes til tider litt tørre ut. Vokalen hadde også en tendens til å forsvinne noe i miksen, som var ganske synd da denne var et av de viktigste elementene i sounden deres. Som nevnt var heller ikke publikum noe særlig å skryte av, og som vanlig på slike festivaler begynte folk å luske av gårde før konserten var over, for å rekke neste konsert på andre siden av byen. Før jeg gjør det samme selv, gjør jeg meg opp den meningen at Kóboykex er et kult band, med et kult konsept og en kul sound. Dessverre fikk de ikke vist frem sitt fulle potensiale på denne konserten.

 

Johan: I mellom slagene ble det en kjapp tur innom Lokal Bar for å få med seg P1-yndlingene Regnvær. Hvorfor jeg bestemte meg for dette aner jeg ikke, men det er ikke umulig at det begrunnes med at alle andre steder var fulle eller har kø ut døra. Det ble dessverre fort til at man sto bakerst i lokalet og sjekket broadcast-appen for å planlegge resten av kvelden. Det var lite å ta Regnvær på i form av musikalske ferdigheter eller scenetilværelse, men dessverre var det ingenting ved musikken som var hverken fengende, original eller fengslende.

 

Etter lokal endte jeg opp med å gjøre som ofte ble tendensen for min del under denne festivalen; je stakk tel byscena. Emilie Østebø, eller Bo Milli, kliner til fra første sekund på hennes retur Trondheim Calling, og nivået synker heller ikke utover settet. En helt rå energi, ikke bare fra Bo Milli selv, men også musikerne hun hadde med seg i bandet. Det må også noteres at det var ekstremt godt å høre at de «spilte live» istedenfor å gjennomsyre musikken sin med tracks, som dessverre var en liten trend under årets Trondheim Calling. Ulempen med å ikke ha tracks ser vi dessverre når ting ikke går helt som planlagt og lydsjekker må gjøres litt underveis, akkompagnert med litt halv-nervøs skøying mellom låter. Jeg tar dog det over falsk perfeksjon når som helst, og syntes ikke det trekker ned helhetsinntrykket av konserten.

 

Sondre: Etter å ha løpt rundt i byen hele kvelden, lander jeg endelig på Byscenen. Målet mitt her var å se Byscenens siste artist for kvelden: Ora the Molecule. Jeg hadde ikke hørt mye om henne fra før av, men det jeg hadde lest om musikken hennes på forhånd gjorde meg nysgjerrig. Jeg hadde på ingen måte forventet at dette skulle bli den beste konserten jeg skulle se i løpet av kvelden. Hun går ut på scenen ikledd en syk 70-talls jumpsuit med ekstremt lange skuldre og en hjelm dekket av speilbiter - lignende en diskokule. Hun satt ved pianoet midt på scenen og dro i gang det feteste disco-house showet jeg noen gang har bevitnet. Hun alene sto for et sinnssykt sceneshow med ekstremt kule visuals på projektoren og danse-moves som gjorde henne til universets midtpunkt. Dette var det beste fra en av mine favorittgrupper Justice, kombinert med det beste fra en av Norges kuleste musikkgrupper nå om dagen: Ultraflex.
 

 

Fredag

 

August: Trondheimstudentenes kjære Museum entret scenen på Moskus fredag kveld kvart på åtte. Dette var kveldens første konsert for min del, og bandet bydde på en myk start for den ellers innholdsrike kvelden. Utenfor lokalet var det full kø (et kjent syn på Trondheim Calling), og jeg og min partner in crime Tuva rakk heldigvis inn før de stengte dørene. Synet som møtte oss var et stappfullt Moskus med mennesker som søkte ly fra ekstremværet, i vente av en varm og intim konsert. Følelsen jeg får ved entreen til dette lokalet er noe mindre stiv enn det som ofte traff meg under festivalen. Det var en gjennomgående varme som fungerte som et lokk over publikum, og vi gledet oss. Settet åpner med låta ‘’vanlig’’, åpningslåta til EP-en deres Ord som bare voksne kan. Den begynner med spenningsbyggende gitar før den bryter ut i firstemte harmoniske vokaler av ordet “kjærlighet”. En slik begynnelse kan ha lett for å merke en konsert som corny, men Museum klarer å motarbeide dette gjennom konserten ved å virke ekstra genuine i det de fremfører. Til tross for en tydelig nervøsitet som preger bandet, er de allerede etter første låt varmere i trøya, og vi får høre en nydelig fremføring av den nyutgitte låta ‘’Tim’’. Resten av settet byr på internhumor i monitor på scenen, tydelig nytelse av egne låter og stolthet i det som vises frem. En nydelig sammensmelting av drømmende piano, lett trommespill, trekkspill og funky (men koselige) basslinjer og herlige harmonier resulterer i en svært fornøyende opplevelse på Moskus. Kudos til museum!

 

Sondre: Anekdote: For min del begynner fredagen begynner med køståing for å komme inn på Trykkeriet. Flere i køen viser misnøye med dette, og til slutt er det en som bryter ut i et raserianfall og anklager festivalen for å selge flere billetter enn det de har kapasitet til å ta imot. Nok om det.

 

Johan: Jeg hadde ikke hørt om bandet Rosa Faenskap før festivalen, og ble fascinert nok av beskrivelsen av bandet på festivalens nettside til at jeg tusla inn til Trykkeriet. Det var muligens den lureste beslutningen jeg har tatt på en god stund. Å fy faen (!) er kanskje det beste jeg har å si. Rosa Faenskap økte med denne konserten alle forventninger jeg kommer til å ha til metall konserter i den forutsigbare fremtid. Dynamikken i lyden som ble servert var førsteklasses. Så fort man begynte å merke et bittelite snev av slitenhet forårsaket av den ekstreme omgivende-svartmetallen bandet serverte deg, så tona de det ned i vakre og rolige partier. Det politiske budskapet som ble presentert i lyrikken er også helt suveren, og formidlingen til bandet var så genuin som man får det. Rett og slett en fenomenal opptreden. Jeg kommer definitivt til å fylle spillelistene mine med Rosa Faenskap fremover.

 

 

Sondre: Etter å ha flyktet fra prompelukt på Trykkeriet går turen videre til rockebula over alle rockebuler; Fru Lundgreen. Der skulle det Tromsø-amerikanske crossover-metalbandet Cult Member spille. Fyfaen så jævlig hardt de spilte! Når man snakker om crossover i metall-verdenen, mener man en blanding av hardcore punk og thrash-metal, og spør du meg var dette VELDIG hardcore punk, både i sound og etos. Det var fuck det ene og det andre, fuck meg og fuck deg. Crowden moshet som et helvete, og ingen ringere enn gutta i doom-metallbandet Nagirčalmmiid sto for å introdusere «crabwalking» (se YouTube) nede langs gulvet. Selv kjente jeg blodet pumpe av å bli dyttet frem og tilbake siden jeg sto og skrev midt i en valfartsåre inn og ut av pitten, i tillegg at prompelukten fylte mer og mer av lokalet. Definitivt den nest beste konserten på festivalen til nå.

 

Lørdag

 

Tuva: Jeg starter lørdagskvelden med å dra på Ævestaden konsert på Lokal Bar. Trioen, som spiller norsk og svensk folkemusikk med elektroniske komponenter, trollbandt publikum som var bestående av unge og eldre, og skapte en atmosfære i salen som vil være vanskelig å glemme. Den multi-instrumentelle trioen skapte et vakkert og unikt lydbilde gjennom bruk av gamle strengeinstrumenter, elektronikk og drømmende vokaler som hekta enhver i salen, inkludert meg selv. Det var en kontrastfylt konsert da bandet vekket latter hos publikum mellom låtene, før musikken omfavnet salen med sine melankolske molltoner. Ved å vende blikket fra bandet og over til publikum kunne jeg se flere som stod med lukkede øyne og tok inn musikken. Virkelig nytelse! En Ævestaden konsert garanterer en følelsesmessig reise i musikkens verden. Dette vil garantert ikke være siste gang jeg ser dem live.

 

August: Hudkreft, ofte kjent hos oss i PBK som Honningbarnas arvtagere, sto lørdag klare på Fru Lundgreen for å levere en svært mettende konsert for folk som var sultne på noe mer upolert under Trondheim Calling. Før konsertstart er det tett og varmt i konsertlokale, og folk har pakket seg sammen foran scenen. Resten av bandet klager på et lys som treffer trommis Stella midt i ansiktet, før hun litt ut av det blå banker i gang konserten. Man har tross alt ikke et hav av tid under Trondheim Calling. Publikum ble kjapt varm i trøya, og lot musikken som til tider blir spilt dobbelt så raskt enn det innspilte studio-tempoet ta overhånd. Et par flauser gjennom konserten (deriblant en gitarstreng som ryker) stopper ikke Hudkreft. De låner en gitar av Cupid Girl og showet fortsetter. Litt røft må det jo være – tross alt gir det jo rom til Hudkreft i å gi en opptreden av kunsten i å gi faen. Konserten byr på en langefinger til Digg Pizza og Askeladden & co, etterspørsel av snusboks fra publikum (i mangelen på bottleneck) og en intim og gira moshgjeng helt fremme ved scenen. For min del var det ekstra gøy å observere at vekterne prøver å stoppe pitten uten hell. Band som Hudkreft er noe en (dessverre) stiv Calling trenger mer av. 

 

Sondre: Også lørdagen startet jeg på Tyven. Denne gangen fant jeg på å sjekke ut delegatbaren de hadde satt opp i kjelleren, for byens bedre borgere. Dette var en skummel affære. Kjelleren så ut til å være fra tidlig moderne tid, anslagsvis fra gjenoppbyggingen av Trondheim etter bybrannen i 1681. Veggene var hvitkalkede, og ganger gikk i alle retninger. Etter å ha vandret hodeløst rundt i kjelleren på jakt etter baren i noen altfor lange sekunder, fant jeg til sist tre personer som jeg vil anta at var fra Grünerløkka i Oslo, som satt i et hjørne. Jeg spurte dem om de visste hvor baren var, og til det svarte de at de var baren! De ville skjenke meg heksebrygg i alle farger og fasonger, altså naturvin, men jeg turte ikke å ta noe annet enn en god flaske flytende gull, altså øl. Konserten opp var for øvrig svært bra. Naoko leverte et helt perfekt sett med eksperimentell elektronisk musikk. Absolutt alt var helt upåklagelig og jeg elsket det, men siden jeg er en rocker fra PBK, har jeg ikke kompetansen til å skrive mer om dette…

 

Tuva: Min andre konsert lørdagskvelden var Agabas på Trykkeriet; pionerer innenfor deathjazz-sjangeren. Dette var første gang i løpet av Trondheim Calling sin start at jeg hadde tid til å traske fra en konsert til en annen, istedenfor å måtte løpe for å få meg begynnelsen. Fra øyeblikket de trådte på scenen ble det sendt en bølge av adrenalinfylt energi gjennom publikum. Selvtilliten deres var umulig å overse og smittet raskt over på alle som var til stedet i salen. Gjennom stagedives, allsang og dans med publikum viste Agabas at de klarer å sette sammen en uforglemmelig konsert som skaper en kollektiv positiv opplevelse for alle som vil være til stedet. Til høyre for meg var det et eldre par, der damen stod med den ene hånda i været og den  andre rundt pilsen sin mens hun ristet på hode så mye at jeg trolig fikk flass på meg. Mannen hennes stod med minimal bevegelse ved siden av, og man kunne merke at dette ikke var hans type konsert. Likevel klarte han ikke å dy seg for noen smånikk som gikk i takt med musikken Agabas spilte. På vei ut av lokalet kunne jeg overhøre og merke at flere var i ekstase etter en energifylt konsert som fikk blodet til å pumpe. Det virket som om Ingunn sin tilstedeværelse ikke kunne blåse vekk lykkerusen som satt igjen etter å ha sett Agabas spille live. 

 

 

Sondre: Senere på kvelden var det tid for å se Krissy Mary på Lokal Bar. Lokalet led noe av å være såpass avlangt som det er. De som sto bakerst i lokalet forsto ikke hvor sabla godt man hørt dem snakke, noe som for mange virket irriterende. Til tross for dette klarte Krissy Marys å dra meg inn i hennes mørke americana-univers. Egentlig skulle hun ha med seg en gitarist opp på scenen, men grunnet sykdom ble hun stående alene. Og fy søren så staut hun sto og sang sine ballader. Dette var det jeg skulle ønske at Ethel Cain var. Gitarspillet muligens noe inspirert av den såkalte Appalachian folk-musikken og den amerikanske primitivismen. Det var mørkt, melankolsk, veldig fint og tidvis nærmest spirituelt. Jeg tror jeg aldri har hørt noe lignende her til lands, og jeg er veldig glad for å ha oppdaget at Krissy Mary er her og gjør dette.

 

Tuva: Festivalens endestopp var for min del oslobandet Mall Girl på byscenen. Jeg var på plass ca. 15 minutter før konserten begynte for å sikre meg en god plass, noe jeg gjorde lurt i. Til tross for at jeg ikke hadde hørt så mye av oslobandets musikk tidligere, var jeg spent og nysgjerrig på hva de hadde å tilby live. Da bandet entret scenen fylte salen seg med applaus og jubel, og alle trakk seg fremover. Til tross for den ekspressive musikken var bandet litt stive i begynnelsen, men etter to låter var spilt kunne man merke at de hadde blitt varme i trøya, og en avslappende, samt gira energi strålte ut av dem. Vokalisten Bethany Forseth-Reichberg snakket mellom låtene, noe som bygget på humøret til publikum. Det var et godt samspill mellom bandmedlemmene, og publikummet så ut til å nyte opplevelsen. Da konserten var over ble mange igjen i salen og snakket om det de nettopp hørte og så, og de delte tilbakemeldingene var positive. Jeg forlot konsertlokalet med en god opplevelse i sekken, men også et ønske om en set-liste som bestod av låter med mer trøkk i seg. Selv om Mall Girl ikke er klink min musikksmak, var bandets opptreden såpass bra at jeg ikke klarte å fjerne øynene fra scenen. Alt i alt en fornøyelse!