Poesi byttes ut med pragmatisme
Foto: NFF
«Tenk at man igjen skulle få oppleve å se en hel NFF-konferanse uten å bli provosert en eneste gang.», skriver journalist Runar Skrøvset på Twitter. En god oppsummering av pressekonferansen hvor Lars Lägerback, tidligere kåret til Sveriges kjedeligste mann, ble annonsert som ny landslagssjef. Rent bortsett fra at en av journalistene brukte det ene spørsmålet sitt på å høre hva trikserekorden til Lägerback var, så var det lite negativt å henge seg opp i.
Nyheten er bare noen timer gamle i skrivende stund, og reaksjonene har stort sett vært positive. Grunnen til det er at Lars Lägerback sender ut helt andre signaler enn tidligere landslagstrener Per-Mathias Høgmo. Vi i Reservebenken oppsummerer:
Lägerback er realistisk: Høgmo ville ha spansk-inspirert forsvarsfotball og angrepsfotball lik Manchester City. Lägerback mente vi måtte innse at Norge som et nordisk land alltid vil ha vanskeligheter for å heve seg til et nivå som Tyskland.
Han er ingen tåkefyrste: Høgmo kunne snakket seg ut av Nürnbergprosessen, kun ved hjelp av å kjede dommerne til døde (for å påpeke: vi anser ikke Høgmo som nazist). Lägerback framstår som mer rett fram, ærlig, og legger ingenting i mellom. Så slipper vi endelig ord som «dimensjoner», «gjenvinningsfase», og «blokkforflytting».
Han får ikke topplønn: Selv om Lägerback i vanlig NFF-ånd ikke ville diskutere lønn i intervju presiserte han at det vil bli innsyn i lønnsavtalen hans veldig snart, og at han går ned i lønn sammenlignet med andre jobbtilbud han hadde fått. Høgmo mottar fortsatt lønn, selv om han ikke gjør så veldig mye.
Han er ikke norsk: Kun en detalj, men vi i Reservebenken har lenge etterlengtet en outsider.
Han innser at han ikke er allvitende: Lägerback forsikret forsamlingen at han vil benytte en norsk assitenttrener som kjenner norske spillere bedre enn ham.
Han vil ikke bruke en stor ledergruppe: Han gjorde det klart at en ledergruppe bør være liten og effektiv. Man trenger altså ikke budsjettere for flybilletter til egne ansatte som passer på at spillerne spiser nok frukt på bortekamper.
Han vil ligne (litt) på Drillo: Lägerback mener vi kan se konturer fra 90-tallet når han tar over. Vi har så klart hørt det før, men sjansen for det er større med Lägerback enn med Høgmo. Han er pragmatisk, og er villig til å spille «kjedelig» fotball for å sikre resultater i stedet for å prøve å spille moro fotball. Det er gøy med fin fotball, men gøyere med sluttspill. Om vi får se gummistøvler gjenstår å se.
Noe av det viktigste å ta med seg er at Lägerback også presiserte at han har stor respekt for pressen. Det kanskje største irritasjonsmomentet under Høgmo-tiden var landslagets opptreden i media. Høgmo som før nedturen opptrådte jovialt med både poesi og vitsing ble fort tilbaketrukket, og nektet blant annet å snakke med pressen etter tapet mot Ungarn. Det var milde Trump-tilstander hvor spillere gikk ut og anklaget en kritisk presse for mobbing. La oss håpe dette stopper nå.
Lägerback anses som en trener med edruelig forhold til spillet, sindig og kalkulerende, og jobben han gjorde med få Island til kvartfinalen i EM anses som en av de største fotballprestasjonene i 2016. Det er fortsatt verdt å nevne at Lägerback ikke kan ta på seg all æren, han er fortsatt veldig avhengig av et godt støttenettverk og at norsk fotballkultur gjør unge talenter klar for det øverste nivå. På Island må man være UEFA-skolert for å trene spillere fra 12 år og oppover, noe man ikke har i Norge.
Heldigvis er ikke fotball oppskriftmessig. Det er flere veier til suksess, og Lägerback har kvalitetene og ikke minst erfaringen en god landslagstrener skal ha. Selv om man må være like kritisk til prestasjoner nå som før er det er likevel lov å være fornøyd i dag. Vi gir tommel opp til NFF som endelig legger gutteklubb-tendensene til side, og velger en som vi vet har kvaliteter vi kan ha nytte av. La oss håpe de kjører samme taktikk når de ansetter andre ledere i organisasjonen.
Du kan høre Reservebenken på DAB og radiorevolt.no hver søndag kl 17-18.
