Punsj drar på Sonisk!

Sonisk musikkfilmfestival. Foto: Sonisk

Punsj var så fornøyd med Sonisk forrige gang at vi bare måtte dra igjen. Sjekk ut hva vi syntes om et utvalg av filmene fra musikkfilmfestivalen Sonisk på Cinemateket. 

Jazz on a Summer’s Day (1959)

Dir. Aram Avakian og Bert Stern

Hvert år på Vest-Amerikas stille og rolige Rhode Island avholdes Newport Jazz Festival. Dette har pågått helt siden 1954. Jazz on a Summer’s Day, regissert av Aram Avakian og Bert Stern, dokumenterer den femte iterasjonen av festivalen, og dette gjør den med absolutt perfeksjon. Avakian har tidligere, før filmens produksjon, hatt interesse for å dokumentere jazz-scenen – Bert Stern, ikke like mye. Dette tydes fra filmen, hvor opptredenene hyppig blandes med bilder av Rhode Islands skjønne kultur og tilskuer-interaksjoner. 

Programmet er også helt nydelig: blant annet Thelonious Monk, Gerry Mulligan, Chuck Berry, Chico Hamilton med Eric Dolphy og Louis Armstrong stiller opp for en halvannen time med den tradisjonelle, men også den nyskapende jazzen. For å sette prikken over i-en, avslutter Mihaila Jackson filmen med en versjon av «The Lord’s Prayer». 

Enten du elsker jazz, eller bare gode vibber, er Jazz on a Summer’s Day en flott 90-minutters tidskapsel verdt å drømme seg vekk i.  

– Mats Fosdahl

 Fra filmen Jazz on a Summer’s day. Foto: Reven Films

S/he Is Still Her/e (2024)

Dir. David Charles Rodrigues

Genesis P-Orridge er en fascinerende skikkelse. Født i 1950, gjorde de akkurat hva de ønsket fram til deres død i 2020. Undertegnede var kun kjent med Genesis’ musikalske utforskninger via TG og Psychic TV, men skjønte fort at det er mye mer ved Genesis enn som så.  «S/he Is Still Her/e» utfolder hennes liv som et tverrmedielt kunstprosjekt, hvor mennesket, Genesis P-Orridge står i midten. Gjennom seg selv bærer Genesis det undertrykte, det tabubelagte og det groteske opp til overflaten, og ber oss konfrontere våre selvfølgeligheter – «find ways to short cicruit control», som S. Burroughs sier. «S/he Is Still Her/e» forkynner en utrolig besnærende estetikk/filosofi, og det er vanskelig å ikke bli inspirert. 

Fra filmen S/he is Still Her/e.  Foto: The Film Collaborative

Dokumentarer om de eksperimentelle aktørerene kan ha en tendens til å  ønske å tilnærme seg dokumantar-objektets eksperimentelle stil. I «S/he Is Still Her/e» kan det tidvis bli noe meget. Overdrevne animasjoner og effekter gjør meg egentlig mer lengtende etter scenene hvor Gen’ kun snakker. Det er deres kunst jeg interesserer meg i, ikke regissørens tolkning av den. 

Likevel, «S/he Is Still Her/e» er en fascinerende, morsom og inspirerende dokumentar. Enten man er en av de som avviser deres overskridende kunst, eller er i den leiren som anser Genesis’ verker som geniale, synes jeg denne dokumentaren uansett må sees. 

– Mats Fosdahl

The World According to Allee Willis (2024)

Dir. Alexis Spraic

Vet du hvem som står bak hitlåten «September» av Earth, Wind & Fire? Eller den ikoniske Friends-introlåten «I’ll Be There for You»? I dokumentaren The World According to Allee Willis blir vi kjent med kvinnen bak begge – den kreative, sprudlende og eksentriske Allee Willis. 

Willis var først og fremst kjent som låtskriver, men hun var mye mer enn det. Hun vant to Grammy-priser og ble nominert til både Emmy og Tony. Likevel fikk hun aldri muligheten til å bli produsent – ikke fordi hun manglet talent, men fordi hun var kvinne. Dette gjorde at Willis utforsket kreativitet på alle mulige måter: hun malte, skrev, designet og skapte til og med en virtuell verden kalt Willisville – et prosjekt som lå ti år foran sin tid.

Hjemmet hennes var en kunstinstallasjon i seg selv – rosa, surrealistisk og fylt til randen av kitsch, kunst og samlinger. Der arrangerte hun legendariske fester som var like fargerike som henne selv.

Bak glitteret og latteren ligger en sår og modig historie om utenforskap, selvaksept og kampen for å bli tatt på alvor i en mannsdominert bransje. The World According to Allee Willis gir et nært, inspirerende og fascinerende portrett av en kvinne som virkelig levde som hun skapte – uten unnskyldninger.

– Gvantsa Hedvig Utmelidze

Fra filmen Dig! XX. Foto: Interloper Films

Dig! XX (2024)

Dir. Ondi Timoner

Som en som ikke var født på 90-tallet og dermed gikk glipp av all dramatikken mellom The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols, ga jubileumsutgaven DIG! XX meg et fascinerende innblikk i en av rockens mest kaotiske og underholdende rivaliseringer. Dokumentaren, som nå er oppdatert med nytt materiale og fortellerstemme fra Joel Gion, føles som et intimt innblikk i kunstnerisk galskap.

Det som sjokkerte meg mest, var kanskje ikke hvor ustabil Anton Newcombes var, men at The Brian Jonestown Massacre faktisk klarte å spille mer enn én konsert sammen uten å slå hverandre i hjel. Bandet var en konstant karusell av medlemmer som sluttet, kom tilbake og forsvant igjen – et bevis på hvor vanskelig det er å holde et så lidenskapelig prosjekt samlet.

DIG! XX viser med både humor og smerte hvordan vennskap, ego og kreativitet kolliderer i møte med musikkbransjens krav. Den nye, utvidede versjonen tilfører ekstra lag av både latter og melankoli. Etter tjue år står filmen fortsatt støtt som et sjeldent ærlig portrett av hva det egentlig koster å skape kunst i en kommersiell verden.

– Gvantsa Hedvig Utmelidze

Beware of Mr. Baker (2012)

Dir. Jay Bulger

Beware of Mr. Baker visar oss ein ærleg, men også sår side av den berømte trommisen Ginger Baker. Baker er omtala av mange som verdas største drikksekk, og samtidig verdas beste trommis. Vi får følgje hans livsforløp frå barndom, gjennom berømmelsen og heilt til siste slutt. 

Filmen inneheld intervju med Mr. Baker sjølv og skikkelsane som han har kryssa veger med (og kanskje brent nokon bruer hos). Sjølv om mange av intervjuobjektane kanskje ikkje har den største godvilja til Mr. Baker, er dei alle einige om at han var utruleg talentfull og innflytelsesrik. Vi får sjå familielivet hans i kontrast til konsertlivet. Mr. Baker er ein artig skrue med forkjærlighet for polyrytmikk og afrikanske rytmar. Han tok dette med inn i populærmusikken og dette blir omtala som nesten revolusjonerande. 

Regissøren Jay Bulgler viser oss nokon uheldige mønster som følger med Mr. Baker. Eg skal ikkje røpe for mykje. La meg berre si at han er glad i å flytte på seg. Sjølv om han er verdas største drittsekk, greide eg ikkje å la vere å få litt empati for han. I tillegg til innblikk i Mr. Baker sitt liv, så får vi eit innblikk i rockemiljøet som vaks fram på 70-talet og utover. Mr. Baker står bak mykje av grunnlaget for rocken og var ein framifrå trommis som musikklivet lengta etter. Likevel ein drittsekk. Kva er det å gjere då? Kan ein skilje kunsten frå kunstnaren? 

– Erle Aufles

Fra filmen Stop Making Sense Foto: Arnold Stiefel Company

Stop Making Sense (1984)

Dir. Jonathan Demme

Stop making sense er ein film som utrykka rein musikkglede. Vi får vere med på Talking Heads med David Byrne i spissen gjennom det eg ville kalla ein 88 minutter lang kondisøkt. Filmen startar litt minimalistisk med berre Bryne og gitaren hans på scena. Vidare kjem ein og ein musikant på og dei byggjer saman eit større og større lydbilete som er ekstatisk. Energien under heile showet står  i flammar. Det er ingen som står stille, noko gang. I tillegg til musikkglede og energi blir vi servert eit breitt spekter av lys og teatralske effektar. 

Stop making sense er ein film som Sonisk viser kvart år, med god grunn. Dei ville ikkje at filmen skulle vere på straumetenester. Du må dra på kino for å vere med på opplevinga av filmen. Eg kunne kjenne at alle som sat i salen svinga med på Brynes cardioøkt. Eg har éin ting å si om den mannen: STAMINA! Stop making sense tar deg med ut på konsert og du får lyst til å bli med den heim etterpå. Eit utbrot av musikkrus. 

– Erle Aufles