Punsj på Sonisk 2026

Foto: Sonisk

Tekst av Ådne Solheim, Milla Ruhlin Saltvedt, og Herman Østby.

Sonisk er en musikkfilmfestival som holdes årlig på Cinemateket i Olavshallen. Vi liker musikk, vi liker film, og vi liker definitivt det som ble vist i årets program.

Sonisk musikkfilmfestival ble arrangert for femte gang i uke 43, og det har blitt en tradisjon at vi i programmet Punsj dekker festivalen. I år har vi ikke bare sett mange bra filmer, men fikk også tatt en prat med festivalsjef Robert Hoven.

– Sonisk er født ut av kjærlighet for musikk og film, i tillegg til en frustrasjon over at mange konsertfilmer og musikkdokumentarer er utilgjengelige på streaming eller ved leie, sier Hoven. 

Styret består av en liten frivillig gjeng som jobber hardt for å vise frem kunstformene de elsker til et publikum.

Festivalen setter også stort fokus på å vise filmer man kanskje ikke har hørt om. 

– Du trenger ikke elske artisten, bandet, eller en låt, men historien bak kan fortsatt være fantastisk, sier Hoven. 

I år fikk de blant annet tak i Spiceworld: The Movie, som er helt utilgjengelig på internett, ved å låne den på 35mm fra Nasjonalbiblioteket. I tillegg hadde de norgespremiere på den ferske dokumentaren We are the Shaggs. Man kan rett og slett stole på at programmet til Sonisk alltid har noe interessant. 

Vi i Punsj rakk ikke å se alle filmene, men her er et utvalg av høydepunktene vi fikk med oss.

Kem é Zimmermann? (2025)

Regissert av Benjamin García Langeland.

Foto: Indie Film Bergen AS

Hva definerer suksess, og hvem bestemmer hvem som skal lykkes? Hvordan kan man leve med at man en dag selv vil bli glemt? Dette er spørsmål som skuespiller Dagny Backer Johnsen prøver å finne svar på i Kem é Zimmermann?

Dagny er besatt av artisten Jarle Zimmermann, en mystisk musikklegende hun fikk kjennskap til da hun jobbet på utestedet Legal i Bergen 12 år tidligere. Albumet hans LP4, som kun fantes i fysisk format, var en sjelden perle som var høyt ettertraktet i utelivet i Bergen på den tiden, og som etter hvert ble en stor inspirasjon for artister som Razika og Fjorden Baby!

Til tross for albumets popularitet i byens musikkmiljø, var det ingen spor av Zimmermann etter utgivelsen. Han var som forsvunnet. Mange år senere vekket dette mysteriet skuespillerens nysgjerrighet og inspirerte henne til å forsøke å finne ham igjen. Kanskje kunne sannheten om Jarle Zimmermann hjelpe Dagny med å finne ut av sine egne drømmer? 

Denne lekne dokumentarfilmen var for meg en feiring av musikken og kunsten. Den utforsker hvordan kunst kan leve gjennom ulike tider, eller først få verdi mange år etter den ble laget. Og kunststykket som filmen omhandler, Zimmermanns album, er etter min mening grunn nok i seg selv til å lage en film. Det var utrolig forfriskende å se en film som tilsetter et enkelt musikkalbum så stor verdi. Det står i stor kontrast til dagens ofte ubevisste måte å konsumere kunst og inspirasjon på. Kanskje har vi alle godt av å bli litt mer (musikk)besatt av og til.

– Milla Ruhlin Saltvedt

We Are Fugazi from Washington, D.C. (2023)

Regissert av Joe Gross, Jeff Krulik og Joseph Pattisall.

Foto: Nitehawk Cinema

Fugazi er kanskje et av verdens viktigste punkband. Musikalsk sett, men også ideologisk sett. Fugazi spilte bare konserter uten aldersgrenser, nektet å jobbe med plateselskap, solgte ikke merch og kjeftet på stagedivere. Da punk begynte å vokse i mainstream kultur var bandet et ideelt eksempel på hva uttrykket egentlig betydde.

We Are Fugazi from Washington, D.C. er en hybrid mellom dokumentar og konsertfilm som består av sjeldne opptak av Fugazi-konserter gjennom årene, flettet inn med fan-intervjuer og andre relevante klipp. Og når jeg sier sjelden, mener jeg virkelig at det er noen gullkorn spredt ut, blant annet et klipp hvor all strømmen går ut på scenen, men publikum holder koken og skriker hvert ord mot Guy Picciotto som nesten ligner en religiøs figur. Jeg må også nevne den beste scene-«ranten» jeg har vært vitne til, hvor Picciotto nedlater voldelige publikummere ved å peke ut at han så dem spise iskrem før konserten, og trodde de var snille gutter.

Valget av å vise hele sangopptredener uten distraksjoner funker utrolig bra, ettersom bandet sin scenetilværelse er helt autentisk og hypnotiserende. Dette gjør også filmen til en perfekt introduksjon til folk som ikke har hørt på bandet før. Vi får også høre fra en stor fan som har satt sammen en utstilling basert på Fugazi-relatert statistikk hvor man blant annet kan se alle stedene de har spilt konsert og hvilke veldedigheter de har samlet mest penger til.

Balansen av fantastiske liveopptak og bidrag fra fans gjør filmen til et kjærlighetsbrev til Fugazi. Ideologien deres er like relevant nå som noensinne, og vi får håpe denne filmen retter noen nye øyne mot bandet. De fortjener det.

– Ådne Solheim

The Decline of Western Civilization part 1: The early years (1981)

Regissert av Penelope Spheeris.

Foto: Spheeris Films Inc.

God kunst kommer gjerne i en periode med konkurrerende jævelskap. Litteraturens eksperimentering som følger av stormannskonflikter på slutten av 18-tallet; dadaister, surrealister og annet sprell imot 1920-30-tallets dekadente og rasistiske tidsånd; 1960-tallet med langt hår under el-gitar-skygger og kuleregn. 1980-tallet? Ja, den siste skansen til fortet av beskyttelse: jappetiden!

I dokumentaren følger vi hardcore-scenen som blomstrer i det tidlige 80-tallet. Lokale konsertarrangører og klubbeiere som mumler i vei om «pogo»-dans i lokalene deres, punkere som snubler, faller, drikker, kliner og viser fingeren, band som Black Flag, Germs, X, The Cirkle Jerks, Catholic Discipline, Alice Bag Band og Fear som ikke synger mikrofon, spiller kraftakkorder, hopper i publikummet, banner, spytter og blir spyttet på. Et kaleidoskop av grums og glimt inn i tidsmaskinen av sosial ulikhet, ja, det kan ligne både Europa i flammer, eller den kommende bølgen med dyslektikere i det post-globale rettferdighetssamfunnet. 

Velkomponert, kaotisk og rumlende i ørene! Dokumentarskaperen går seg vill i råskap og fyllefanteri. Budskapet er ikke å se ned på disse ville dyrene, men snarere la seg invitere inn i en verden der frie tøyler bryter normer. Og det er ikke alltid vakkert, eller trygt. Til slutt oppsummerer sitatet fra en av klubbeierne om den fortidige relevansen av å forstå punkerne på 80-tallet slik som Spheeris gjorde: «Nowadays, I think the kids are more desperate or something like that – or more bored».

– Herman Østby

We Are the Shaggs (2025)

Regissert av Ken Kwapis.

Foto: Drew Christie

Når man hører at The Shaggs sitt debutalbum Philosophy Of The World fra 1969 var blant favorittalbumene til både Frank Zappa og Kurt Cobain er det lett å tro at bandet var revolusjonerende genier. Så hører man på albumet og blir dypt forvirret.

The Shaggs var et band bestående av tre unge søstre som ble tvunget til å spille i timesvis hver dag uten at de selv ville det. De ble dratt ut av skolen, isolert sosialt, og alt dette bare fordi faren deres hadde mottatt spådom om at barna hans skulle bli suksessfulle musikere.

Resultatet var et album som majoriteten av lyttere kalte helt forferdelig. Men med årene ble albumet en stor milepæl i eksperimentell musikk.

We Are the Shaggs dykker inn i den tragiske historien bak det legendariske bandet. Med eksklusive intervjuer fra Dotty og Betty Wiggin fra bandet får vi endelig en god kilde på hva som skjedde bak kulissene. Myter blir avkreftet, eksperter deler sine meninger, og selv med lite forhold til musikken var det en veldig underholdende dokumentar. Opp i det hele ligger det en ubehagelighet, når det er tydelig at den ene søsteren Betty ikke liker å minnes om tiden i bandet. Likeså får man høre fra folk som har blitt dypt inspirert av The Shaggs, og det underliggende spørsmålet for meg, blir om smerten søstrene gikk gjennom var verdt det? Det er ikke noe godt svar til dette, men filmen gir oss all kontekst mulig for å reflektere over dilemmaet.

Uansett er det ingen andre band i verden som høres ut som The Shaggs, og dokumentaren hedrer dette på elegant vis.

– Ådne Solheim

Stop Making Sense (1984)

Regissert av Jonathan Demme.

Foto: Talking Heads Films og Arnold Stiefel Company

Hvis du har lyst til å oppleve en kinosal full av føtter som tramper i takt i halvannen time i strekk, så må du se Stop Making Sense. Herregud som jeg koste meg. Jeg satt i salen med kun fremmede, og jeg måtte flere ganger i løpet av filmen stoppe meg selv fra å rive borti sidemannen i ren eufori. 

Denne konsertfilmen viser Talking Heads på sitt aller beste. Filmen åpner med David Byrne alene på scenen med en kassettspiller og en gitar, før stadig flere bandmedlemmer kommer til. Litt etter litt bygges både scenen, lydbildet og energien opp, og det som begynner ganske minimalistisk, utvikler seg til et fullstendig elektrisk sceneshow. Det er absurd, funky og så gøy, helt uten introduksjon eller kontekst. Men det trenger man heller ikke. Her er det musikken, de merkelige dansetrinnene, de fargerike sceneantrekkene og den smittsomme spillegleden som får snakke for seg selv.

Å, som jeg skulle ønske at jeg kunne oppleve et dansegulv med disse menneskene! Det er femte året på rad at Sonisk viser denne filmen, og det med god grunn. Stop Making Sense er en film som aldri slutter å overraske, og som nærmest krever å bli sett sammen med andre. Jeg gleder meg allerede til å se den igjen neste år. 

– Milla Ruhlin Saltvedt

Michael Gira: I Wonder If I'm Singing What You're Thinking Me to Sing (2025)

Regissert av C.S. Nicholson

Foto: APSELUTELY FⱯKT Films

– Jeg er ikke fan av konsertfilmer, sa C.S Nicholson mens han introduserte denne konsertfilmen, regissert av ham selv. Han hadde på seg en t-skjorte hvor det sto «EAT SHIT» i rød skrift, og mimret tilbake til Swanskonsert på Samfundet på 90-tallet, hvor Nicholson måtte late som han var over 18 år gammel for å se det legendariske bandet.

Michael Gira er mannen bak Swans, gruppen som stadig forandrer sjanger, men er forankret i mørke, lange komposisjoner. Filmen tar utgangspunkt i Gira sin solokonsert i Kulturkirken Jakob i 2022. Regissørens forståelse for Giras kunst vises tydelig i filmen. En tålmodig og mektig opplevelse som ikke gjør mer enn den må. Giras kraftige stemme og hypnotiserende gitarspilling står fremst, og det visuelle er komplimenterende uten å distrahere. Jeg må gi ekstra skryt til Peder Bratterud på foto og Adele Gyllenhammar på kamera. Kameravinklene og komposisjonene varierer stadig mellom vakre og ubehagelige, mens Giras lange låter gjør det samme. Vi ser mer enn bare musikeren. Vi ser pågående katarsis i publikummet, detaljer i kirkens veggmalerier, og videoer av kroppens funksjoner på cellenivå. På 58 minutter blir man fanget inn i en monokrom verden, hvor Gira sin kommanderende energi  tvinger deg til å spisse ørene.

Festivalsjef Robert Hoven forklarte at dette ble avslutningsfilmen i stor grad på grunn av den avlyste konserten Swans skulle ha i Nidarosdomen under pandemien. Han kaller det «the one that got away» for musikknerdene i byen. I Wonder If I'm Singing What You're Thinking Me to Sing var festivalens høydepunkt for meg, en eksperimentell og hypnotiserende opplevelse som viser alle involverte sin lidenskap for kunsten.

– Ådne Solheim