Punsj sjekker ut Sonisk
Tekst: Gvansta Hedvig Utmelidze, Sondre Granås, Mats Fosdahl
Ingen hemmelighet er det at vi i Punsj er glad i musikk, men filmer er jo også flott. Over den siste helgen i oktober har musikkfilmfestivalen Sonisk blitt arrangert, og vi har forsøkt å se og lære så mye som mulig.
Little Eden: The Bevis Frond (2021)
Dir. Rob Curry/Tim Plester
Little Eden er en leken-feel good film, som gir et humoristisk innblikk i hverdagen til Nick Saloman, som er hjernen bak The Bevis Frond. En enkel man som ikke tar seg selv så høytidelig og gjør det han elsker. Gjennom en dag i den engelske byen Hastings blir vi kjent med Nick og hans verden, fylt med eksentriske karakterer, eldre fotballspillere og grevlinger.
Dokumentaren viser kanskje ikke til resten av bandet, men klarer på en veldig fin måte fortelle om bandet sitt liv gjennom denne litt merkelige mannen som lager musikk på hans, og konas, premisser. Bandet får kanskje aldri en radiohit, men det har ikke stoppet dem fra å lage over 30 album og og fortsetter å turnere til den dag i dag. Artister som The Lemonheads, Teenage Fanclub, Elliot Smith og Juliana Hatfield har covret låter av dem.
Fortellinger som den hvor Saloman sier at han ikke selger sine egne plater i platesjappa si fordi han synes de er «for gode til at noen vil gi dem bort», er et av mange små øyeblikk som gir filmen dens hjerte og humor.
– Gvansta Hedvig Utmelidze
Since yesterday: The Untold Story of Scotland’s Girl Bands (2024)
Dir. Carla J. Easton/Blair Young
Since yesterday er en inspirerende og provoserende film. Man blir imponert over hvor sykt flinke og tøffe disse jentebandene er. Samtidig blir man sykt sinna når man hører hvordan bandene blir behandlet og mulighetene som dem blir frarøvet. Filmen viser blant annet historien til søsterduoen The McKinley, som til og med åpnet for The Beatles, men som aldri ble ordentlig betalt av plateselskapet sitt. Hovedvokalist Libby McArthur i innspillingen til albumet Sophisticated Boom Boom deler sin opplevelse om å bli presset ut av bandet på grunn av graviditet – en brutal påminnelse om hvordan karrieren til kvinnelige musikere ofte blir kontrollert av en industri som styres av kjønnsrollemønstre.
– Gvansta Hedvig Utmelidze
Metallica: Some Kind of Monster (2004)
Dir. Bruce Sinofsky og Joe Berlinger
I 2001 hadde Metallica allerede nådd den musikalske verdenstoppen med prosjekter som Master of Puppets, ...And Justice for All, Ride the Lightning og selvtitulerte Metallica i bagasjen. På dette punktet i karrieren, støter bandet på humper i veien.
Det er uenigheter om veien fremover, en rehabilitering på ubestemt tid av vokalist James Hetfield, og en bassgitarist som gir seg. Alt dette skjer mens de egentlig skal spille inn sitt åttende studioalbum St. Anger. Et album de endte opp med å bruke mye lengre tid på enn forutsett.
Filmen viser hvordan bandet sliter med å tilpasse seg både hverandre og hverandres ønsker. Dette kommenterte festivalsjef, Robert Hoven, fint i sin introduksjon av visningen.
– Lars Ulrich kommer definitivt verst ut av filmen, men James Hetfield gjør heller ingen god figur. De fremstår som to umodne tenåringer, mens gitarist Kirk Hammet står i bakgrunnen som en skuffet forelder, uten evne til å endre det som utspiller seg. Og det er undergangen til det legendariske bandet. Hadde det ikke vært for bandets overlevelse, hadde nok aldri filmen blitt vist til offentligheten, fortalte Hoven.
Det er nettopp dette som gjør filmen så bra. Den er brutal og naturlig, og den viser medlemmene på sitt minst rasjonelle. Den viser de indre konfliktene som et flerhodet monster som truer bandets karriere. Det er kult å se hvordan en dokumentarfilm, finansiert av et band, kan stille bandet i et så dårlig lys, og framstiller bandmedlemmene som intet annet enn brikker i det store spillet som er musikkbransjen.
Filmen står som et fint bilde på én av mange konflikter som kan oppstå i bransjen, og den viser det på et mesterlig vis. Et fint tilskudd til en musikkfilmfestival, med andre ord.
– Sondre Granås
Stein og stjerner (1994)
Dir. Odd Syse og Lars Nilssen
Før visningen av Stein og stjerner fikk vi en innføring i historien om turnéen Sirkus Midgard og de kunstneriske valgene som ble tatt i produksjonen. Tenk å få det av filmskaperne da.
Syse og Nilssens kunsteriske evner får virkelig skinne i denne filmen. På mesterlig vis viser de reisen til sirkuset gjennom det langstrakte Norge, og det låtvalgene står bra til med tanke på hvor i reisen de er.
Bel Canto får virkelig skinne i de nordlige strøkene, vakkert akkompagnert av tidsforløpbilder fra områdene de kjører gjennom. Dumdum Boys med «Hagelangs» i det de kommer hjem til Trondheim, samtidig som Sola Jonsen skuer utover byen fra Festningen, er bra det. Det er det. Lydbildet man finner i Bel Cantos diskografi passer også fint med de visuelle valgene fra redigeringsrommet. I tillegg er musikken fra direkteopptak fra turen, som i de fleste tilfellene er av enda bedre kvalitet enn studioopptakene av de samme låtene.
Turnéen var kanskje en katastrofe, med tanke på alt arbeidet og timene som lå bak den, men på den andre siden ble filmen som foreviget den, en stor suksess.
– Sondre Granås
Eno (2024)
Dir. Gary Hustwit
Endelig er det her; en film om en person undertegnede mener er den beste til å noen gang gjøre det. I løpet av Brian Peter George St. John le Baptiste de la Salle Eno sin over 50 år lange karriere, har han gjort ufattelig mye kult, og det er herlig å kunne se noen av disse klippene i Eno. Filmen er generativ og velger kun noe fra 500 tilgjengelige timer med klipp, så det blir «kun» noen klipp.
Dette er et interessant konsept, passende med tanke på Enos kunstneriske eskapader. Likevel var det en tydelig rød tråd i filmens 90 minutter, nemlig kreative prosesser. Eno er mer interessert i å utforske og kartlegge kreative prosesser som et gjennomgående tema med den britiske artisten som utgangspunkt. Alt kulminerte i en svært kreativ, interessant og tidvis vakker filmopplevelse.
– Mats Fosdahl
Free Party: A Folk History (2023)
Dir. Aaron Trinder
Aaron Trinders Free Party: A Folk History, er en oddysee gjennom «Free Party»-bevegelsen i England. I korte trekk besto bevegelsen av fest- og festmusikk-entusiaster som tok med seg festen ut av klubblokalene, og arrangerte storskalafester i fellesarealer og parker.
Filmen inneholder et fascinerende arkiv med fantastiske klipp fra denne spesielle tidsepoken, og gir en hel undervisningstime om en ukjent kultur. Med seg har Trinder fått flere av grunnleggerene av «Free Party»: Spiral Tribes sine Mark Harrison og Debbie Griffith er blant mange som tilbyr innsikt og kunnskap om hva som skjedde, men det er dessverre også et tosidig sverd.
Filmen fremlegger kun bevegelsens negative aspekter overfladisk. Det er vanskelig å ta filmen for god fisk når «there were some bad people» er holdningen de har til problematisk, ulovlig oppførsel. Kanskje støttet ikke alle «Free Party»-folk vandrerfolk og natur, og det var nok ikke bare bra at barn vanket rundt hard rus og hørselsskadelig høy musikk.
Det blir rett og slett litt vanskelig å vite akkurat hvor mye som er sant. Free Party: A Folk History er utvilsomt en underholdende, lærerik filmopplevelse, men ta narrativet med en klype salt.
– Mats Fosdahl
Ølsmaking (Alltid, hele tiden)
Dir. Brækkækkel og Dahls
I samarbeid med Buran-pønkerne Brækkækkel og Dahls arrangerte Sonisk også en aldri så liten øl-smaking. På øl-smakingen fikk smakte vi på 5 forskjellige Dahls mens kara fra Brækkækkel presenterte ølene med svært varierende grad av gjennomtenksomhet.
Sett bort ifra gangene Kristian Berger fra Dahls-bryggeri tok styring lærte jeg absolutt ingenting, og det er helt greit – for det var utvilsomt det morsomste jeg har vært på på lenge. Da jeg satt meg ned for å se neste film, så var jeg ganske god i sausen. Jeg klager ikke.
– Mats Fosdahl
I Should Have been Dead Years Ago (2024)
Dir. Jason Summers
Stuart Gray er en musiker jeg ikke visste noe om, men dokumentaren om han vil være min favorittfilm fra Sonisk-helga. Det vakre med musikkdokumentarer, er at du alltid får muligheter til å forankre din kjennskap til musikk i noe aktuelt. Blant annet den industrielle musikk-scenen, Kat Bjelland, Mudhoney og Kurt Cobain kimer inn som musikalske punkt seeren kan få en liten «åja, aha»-opplevelse av, mens vi blir kjent med bandprosjekter som Salamander Jim, Lubricated Goat og Crunt.
I Should Have Been Dead vinner på ren og skjær underholdning. Gray er forbanna morsom og eksentrisk, og det er denne filmen også. Konsertopptak i lag med intervjuer oser lidenskap for musikk og et avsky for alle som vil sette ned foten for dette, og i salen er det vanskelig å ikke fengsles av denne sære, råe mannen.
– Mats Fosdahl
Mogwai: If The Stars Had A Sound (2024)
Dir. Antony Crook
Å ha en Mogwai-dokumentar som det avsluttende stykke film er en flott ide. Det skotske post-rock-bandet har i løpet av de siste 25 årene laget storslått, vakker musikk som river i sentimentaliteten. Det er dermed svært skuffende at denne dokumentaren var en total bommert.
Dokumentaren bestod i hovedsak av Mogwai-produsenter som snakker om studioinnspilling, fans som snakker om musikken deres, og en del generiske, tomme kameraskudd. Premisset som innrammer filmen er at de ønsker at deres nye album «As The Love Continues» skal lande på nummer én på de engelske Itunes-listene. Hvem i alle dager bryr seg om førsteplassen på Itunes sine lister i 2024?
Mogwai: If The Stars Had A Sound sin rulletekst var dermed noe bittersøtt. Jeg var glad for at filmen var ferdig, men først og fremst var det leit at årets Sonisk hadde tatt sin slutt. Jevnt over vært fullt av knallgode musikkfilmer som har gitt oss et bredere kunnskapsgrunnlag, og ikke minst vært en superartig seeropplevelse. Vi gleder oss til neste år!
– Mats Fosdahl
