Reisenotater fra Pstereo, dag 2

Tekst: Truls Haugen Sletvold Foto: Tomaris Semet

For en god stund siden ble jeg rådet av en Tarjei Vesaas-debutantpris nominert til å aldri begynne en fortelling med en beskrivelse av været.

Dessverre for han er jeg dårlig på å ta til meg gode råd.

Været, dag 2.

Det virker som at værgudene har hørt på sendingen og ikke funnet den altfor blasfemisk helt enda, i beste tilfelle har de til og med blitt tilstrekkelig tilfredsstilt. Mer kan man kanskje ikke be om. En ting er sikkert, jeg trenger all hell og lykke i verden; for i dag er jeg programleder for livesendingen.

Ikke misforstå, skyene er fremdeles en vidunderlig saueflokk på himmelen, men det regner iallefall ikke. Ennå.

Da klokken var slagen 16:00 og det var klart at jeg skulle ut i ilden innså jeg til min skrekk og gru at jeg måtte ha fullstendig stålkontroll på følgende:

1. Sangnavn, artistnavn, hvor de spiller og når sangen skal på

2. Programmet for selve livesendingen

3. Mobilen min som er dagens erstatning for en tidtaker.

Det må bemerkes at jeg er muligens den verste typen multitasker som finnes. Jeg er omtrent like god på multitasking, som jeg er på å balansere en elefant på ryggen (med andre ord, ganske n00b).

Det begynner

Alt går fint. Det er jaggu lenge siden jeg har skrevet noe man kan kategorisere som overhodet positivt, men det går faktisk fint de første minuttene. Det kommer godt med at jeg ikke har særlig snøring på å være programleder/lede en samtale, men det har mine kjære kolleger rundt meg.

Vi virker alle fornøyde med det faktum at vi lever, til tross for at samtlige av oss har nok fått lungebetennelse etter Kraftwerk-konserten dagen før. For første gang i mitt liv er jeg sjeleglad for at det var ville moshpitere på Kraftwerk, jeg tør faktisk påstå at det gav oss alle mye lys og mye varme. Det finnes et fint antall med sikkerhetsnett på Pstereo med andre ord, både under konserter og i Radio Revolt studioet.

Sikkerhetsnett

...Kommer godt med når vi får besøk av Erik Johan, som er bonde fra Lysklæt gård som har siden 2010 vært en fast gjenganger på Pstereo med kortreist mat. Mens jeg sitter og hører på Erik Johan prate om frittgående lykkelige griser i skævven og lam som skal lammes (ja det heter faktisk det). Så legger jeg merke til en skikkelse i periferien. Artisten Anders Jektvik kommer travende fordi. Mon tro om han tenker det samme som jeg gjør, at hvorhen befinner meg til enhver tid, så er søren klype meg Anders Jektvik der. Det har nådd det punktet der jeg faktisk ikke ville vært overhodet overrasket om vi i nær fremtid befant oss i samme celle på Alcatraz.

(På vegne av Radio Revolt så ønsker jeg å beklage for at jeg kaster bort min kjære lesers tid med denne typen anekdotisk-oppspinn).

• Får man være med på slaktingen?

  
  

Kommer det ut av munnen min før jeg har innsett min tabbe. Om ved en liten sannsynlighet veganere der ute ser denne livesendingen så har jeg fremstilt meg selv som en skikkelig sadist, og det vil jeg jo ikke; man må jo appellere til enhver seer der ute. Et mørkt uttrykk kommer over ansiktet mitt, når jeg innser at Erik-Johan heller ikke fant dette spesielt morsomt.

Faen.

Kristoffer Kavalkade

Jeg treffer blikket til Kristoffer Lo, mest kjent som en av hovedfigurene i Highasakite og Sunswitch og han kjenner meg nok ikke igjen. Selvsagt gjør han ikke det! Jeg er Èn av massevis av mennesker som har sett han fremføre, men det som muligens skiller meg fra de fleste andre var at under Trondheim Calling stod jeg fremst på Sunswitch og hans gjesteopptreden under Årabrot. I ettertid har flere nære og kjære bemerket at under begge disse konsertene, var jeg i fullstendig transe og digget musikken med kroppsspråket til en hobby-LSD taker.

Det går ikke ann å si det på noen måte enn at jeg elsker musikken hans og jeg er for første gang “starstruck” under et intervju. Som om det å holde styr på 3 forskjellige oppgaver med mine shit multitasking skills nok, så blir ikke nervene mine mer i holdt i sjakk av Lo sitt nærvær ved min side i sofaen.

Han er en jævlig oppriktig og morsom type. Hele intervjuet får leseren sjekke ut selv, men det var virkelig moro. Det var en fantastisk opplevelse å føle at jeg hadde æren av å “bro-down” med en musiker jeg har en umåtelig respekt for. 

Dessverre blir min entusiasme for Kristoffer lagt på is, ved det uheldige fakta at han digger både Manchester United og Idun Ketsjup. Min venneforespørsel får vente, enn så lenge…

Kristoffer uttalte også at han trener mye og det er derfor “jeg er så jævla svær”, dermed griper jeg muligheten til å si det jeg burde ha sagt ved denne uttalelsen. Det som er greia er at Paulina (Dubkov) på et tidligere tidspunkt kommenterte at jeg burde omtale meg selv som “beef pancake” istedenfor “beef-cake”, personlig så foretrekker jeg “løvstek” men det får være så. Jeg håper vi kan i det minste være løvstek-kompiser in spirit Kristoffer.

Sløtface kan ikke klokka (På pstereo lærer man jævli mye rart)

Sløtface er ikke i nærheten av Radio Revolt-teltet. Vi er stressa. For å kompensere for at de ikke kom tidsnok, har vi til og med tatt en dobbel-låt på lufta, men til ingen nytte, våre bønner har ikke blitt hørt, Sløtface blir ikke funnet.

Dermed tar LO (LandsOrganisasjonen) over istedenfor. Jeg lærte en viktig lekse på lufta. Om et intervju ikke funker, så må man handle kjapt, i dette tilfellet ble å handle kjapt, å springe bort til LO-teltet og ha live-moteshow med en Lille My poncho. Personlig, så håper jeg flere leseren sender meg en anmeldelse senere på hvordan antrekket passet meg. (Anmeld på bakgrunn av disse kriteriene 1. Pris, 2. Lukt, 3. Smak, 4. Utseende).

På Pstereo lærer man at artister kan være skikkelig upålitelige, men oftest veldig fine folk, samt hvilken mummitroll-karakter som er ment for deg. Lille My har hjemsøkt meg i flere år nå, så på dette stadiet kan jeg vel konkludere med at det er “meant to be”.

Norge er et lite land (Sløtface ankommer)

Trommisen i Sløtface, lærte jeg først i ettertid, var på samme 17.mai frokost som meg på Byåsen. Der likte han foccaciaen min godt. Det var alt…

Neida

Sløtface og Radio Revolt disser Lil Pump i lykkelig samvær. Det er fint at skillet mellom artist og publikum kan bli fjernet umiddelbart ved introduksjonen av Lil Pump sin farse av en konsert dagen før. Tenk for et miljøsvin han er. Han tar flyet helt til Norge, og ikke bare Norge; til fuckings Trondheim. Ikke bare bestemmer han seg for at han skal fremføre i et kvarter av 50 min, men han skal la en “hype-man” og Dj-en stå for mesteparten av setet. Dette er pinlig. Det som gjør det enda mer pinlig er at han tilsynelatende ødela et helt hotellrom. Så en har lov til å spørre seg selv om Lil Pump kompenserer for hans manglende integritet som fremførende artist med å ødelegge hotellrom, eller om tennene hans klør mer enn en snørrvalp i trassalderen, dette får vi nok kanskje aldri helt klart svar på. En ting er sikkert derimot, jeg håper at han “trashed” et hotellrom på Clarion. Dette er en appell til deg Petter Stordalen, du har ødelagt hele jævla piren med den søppelhaugen av et modernistdritthotel, jeg håper djevelen tvangsforer deg det motbydelige gullflaket på toppen av den hestepæra du kaller et hotell. 

Nok om det <3

(Gjerne kom tilbake neste år Lil Pump, vi trenger initiativtakere til å “freshe” opp looken på Clarions hotellrom).

Chakra meg her og Chakra meg der (en studie i vestens forfall)

Jeg vet ikke om vestens forfall ligger i hvem vi er, eller hvem vi tror vi er. For på et eller annet plan har veldig mye gått galt.

Paulina og undertegnede flytter oss bort med tv-studioet på slep til frisørsalongen Coma. Paulina skal nemlig dulles opp i true alternativ-style, ergo veldig mye glitter i trynet. Igjen, så bør det poengteres, jeg har ingenting imot glitter i trynet, utenom at på de fleste festivalgåere så ser det mer ut som en Coachella-hipster statement enn det gjør noe annet.

Imens Coma duller på Paulina så blir jeg smertelig klar over at jeg aldri, ALDRI, ALDRI! kan jobbe på tv. Hånden min skjelver under hele intervjuet og jeg klarer ikke å få fatt på hva produsentene bak kamera prøver å fortelle meg, “er det busken som står i veien, skal jeg flytte meg til venstre/høyre? neida, det er selvsagt frisøren som ikke synes i bildet. Det hjelper heller ikke stort at jeg fullstendig driter meg ut opptil flere ganger på det ufattelige konseptet at vi ikke skal spille Kjartan Lauritzens “Porno” likevel. Mia, som må ha vært SFO-lærer på et viss tidspunkt, redder meg fra videre flause og gjør jobben min mye lettere. Fremdeles er jeg overrasket at ingen har gitt meg en saftig skjennepreken og en lapp hjem til foreldrene mine, for jeg fortjente det så altfor mye…

Det har kommet til det punktet, der jeg innser at vi ikke får noe særlig ut av Coma-frisørene hva en Chakra faktisk er for noe. Mine kunnskaper om new age typen kosmetikk strekker seg kun så dypt som et middels stort barnebasseng, men jeg tror ikke engang et barn med vett i skallen ville funnet på å anmelde en Chakra ut fra 1/10. Den typen støtende oppførsel kan kun en 22-år gammel radioprater med skjelvende hender få til.

Det endelige forfall

Utenfor teltet står jeg og Paulina og beundrer glitteret og den fine nye fluffy hårsveisen hennes. Jeg er mektig imponert at jeg ikke svimte av på lufta og er gledelig fornøyd det fakta at jeg skal kose meg på festivalområdet resten av dagen og at syndefloden ikke slo innover oss under sending.

(Det gjorde den derimot rett etterpå. Kjære Trøndere, vi har gjort noe galt, for himmelhvelvingen åpnet seg og forsøkte å drukne oss alle, er dette den endelige straffen for Trønderrock? Nei. Det er nok Clarion som har skylden igjen).

En venn av meg dukker opp utenfor teltet og har fått et nyanlagt Chakra-glitterskjegg, og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å le høyt over det som må være vestens endelige forfall. I det minste så var jeg vitne til alt sammen, og det burde du også vært.