Reisenotater fra Pstereo dag 3: Den siste vals

Kategorier: Musikk



Tekst: Truls Haugen Sletvold Foto: Thomas Johnstone


Jeg ligger i sengen min på en torsdag morgen og tenker tilbake på Pstereo. Som en følge av Auroras konsert på lørdagskvelden har jeg ligget i musikalsk koma. Nå har altså kroppen min endelig kommet ut av transen, og jeg er klar for å skrive om mine erfaringer fra Pstereo 2018. Som en gammel mann på dødsleiet ser jeg tilbake på den tapte tid med et melankolsk syn.

Jeg gapskratter. På den siste dagen i Radio Revolt teltet har Paulina tatt på seg sitt sykeste eksosrype-antrekk. Hun bærer en sterk likhet med ei dame som slenger seg rundt en halvnaken kjekkas mens han kjører motorsykkelen sin nedover den ensomme landeveien. Om dette er fra Paulinas side et rop om hjelp og indre uro er uvisst, men Pstereo har gjort at jeg blir fascinert over det meste obskure. Iveren min etter å spørre Paulina om hennes forhold til tysk transpop fra 1990-tallet, forsvinner i ørska sammen med sinnet mitt.

Det er kjempelenge siden jeg har spist, og slik som alle andre rundt meg, er jeg utslitt. Disse dagene har virkelig tæret på litt av hvert. Det har nådd det punktet der jeg får latterkrampe av bokstavelig talt ingenting. At Paulina ler mens hun belærer meg at «det e bra det Truls, da får vi mer latter på sendinga», hjelper ikke på lattermildheten.


For aller siste gang begynner det.

Vi sitter som en liten familie samlet rundt middagsbordet, for aller siste gang. Framtiden er uklar, hva kommer til å skje oss etter vi har alle gått til hvert vårt? For de fleste er det tilbake til vasne kjøttkaker, Ex on the beach på TV og mer fantastisk traurige dager, men tross alt så er det de dagene som gjør Pstereo så hellig. Ikke sant?

Roskilde-outfiten min er på. For de tre personene som leste mitt første sammendrag, så finnes det nå video på min elefant-kjærlighet; for alle der ute som vil se det. Elefant er ikke mitt favorittdyr, ingenting slår Sjøkuens majestetiske «flabby» utseende.


Fristelsen blir for stor

Familien rundt bordet, diskuterer hvilke artister som denne dagen skal berike Pstereo-scenen. Midt under sendingen skal deLillos spille deres legendariske album Neste Sommer og dette har beriket livet til Tobias Ruus til en så stor grad at han bruker første del av sendingen til å ha en velment rant om hvordan deLillos er misforstått. Hendene hans griper rundt mikrofonene hardere og hardere, mens han fyller luften med varme ord om uvitenheten som dominerer de flestes inntrykk av deLillos og idyllen i Neste Sommer. I Tobias sin tordentale til folket skinner det gjennom at han misliker enormt sammenligningen deLillos og Postgirobygget. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å nikke med hodet; jeg hater Postgirobygget og deres jævla sommeridyll i skjærgården. Under hele klage talen så kjenner jeg trang til å forlate radio-teltet midt i sendingen for delillos, Lars Lillo og hans introverte tolvåring-stemme kommer foran alt på denne kloden.


Truls er ølsprø

Stein-Erik er en av gründerne bak alles favoritt plassert-ved-kassen-Rema-produkt Ølsprøtt. Han minner meg mye om fattern, med gylden brunfarge og iført en hobby-golfer-genser slår han meg som den mest  styrtrike trønderen som ikke skryter av det. Han er ikke et kleint intervjuobjekt, takk og lov. Tvert imot så er han en veldig trivelig type. Praten går løst og fast blant alle oss i sofaen, en skulle nesten tro at vi hadde gitt opp litt på å se deLillos allerede.

Til tross for at Stein-Erik er en trivelig fyr, så glemmer jeg ikke hvor sulten jeg er. Den glemmer jeg i alle fall ikke når det eneste han prater om er hvor digg Ølsprøtt er.

Ølsprøtt er digg. Ølsprøtt kan kombineres med alt mellom himmel og jord, samt at den innehar kraften til å lege enhver klein familiesituasjon. Stein-Eriks jobb er å prate Ølsprøtt oppi skyene, når munnen hans endelig stilnes skal Apollon komme ned fra Olympus og stille seg i kø. Han er i korte trekk, det mennesket i hele verden som er mest glad i fritert rugbrød med ølsmak. Hans retoriske ferdigheter trollbinder meg såpass mye, at før jeg vet ordet av det bærer føttene mine meg bort til teltet deres der jeg spyr ut mer av Stein-Eriks ølsnacks propaganda. «Ølsprøtt, mest sannsynlig verdens beste knaskemiddel». Kjeften min går som med en ivrig automatikk og Mia ser forskremt ut. Mens jeg sluker innpå med sunt, frittgående, fritert-rugbrød så grubler nok Mia i sitt stille sinn: «Can you eat pussy like dat?»

Business mail: truls.sellout.sletvold@netby.no


Battle Royale

Mennesket er en underfundig skapning. For de der ute som er overbevist om at vi har beveget oss vekk fra de primitive trekk, så ber jeg dere vennligst om å observere mennesket på klesjakt. At blodet renner i strie strømmer langs gulvet på kjøpesenteret hver Black Friday er et fenomen som virker snodig for oss nordmenn. Men jeg kan forsikre dere, det er naturlig.

For å avslutte sendingen med et smell, arrangerer vi en konkurranse med Trondheims-favorittene Prisløs, også kjent som butikken hipster-venninna bruker storstipendet på. Konseptet med konkurransen er at deltakerne skal løpe bort til Prisløs teltet og fikse en utkledning  på cirka fem minutter. Jeg hadde en anelse om at det kom til å bli sannsynlighet for kaos, men at så primitive drifter skulle returnere til det intetsigende moderne mennesket, var en fornøyelig overraskelse.

Premien vet de heller ikke hva er. De er med andre ord drevet utelukkende av naturens råskap.

Det var for så vidt veldig hyggelig å se igjen mine to venninner, Kristin og Anna, som jeg fikk med meg på konkurransen til tross for at premien ikke gjaldt deres aldersgruppe og at de var frivillige fra NU på Pstereo. Opplevelse for livet fikk de nå forhåpentligvis da.

De to andre var: ei jente ca. samme alder som Kristin og Anna og ei eldre kvinne i 40-årene. Disse fire rekrutterte jeg fra Pstereo sin landevei ved Revolt-teltet.

Det var enda en fyr også, men jeg ante ikke hvor i helvete han kom fra. Så jeg overbeviste meg selv om at han sikkert infiltrerte den indre sirkelen av Revolt på vegne av PST eller lignende.

Det må sies at etter at de var ferdige med å takle hverandre i bakken, så sto de fem deltakerne på gresset som stolte moteløver. Ingenting av dette skjedde forresten, det er kun for dramatisk effekt at jeg skriver det.

På gresset står også Mia og Paulina. De har stålkontroll på moteshow virker det som, fordi jeg står kleint hjørnet og kleinere skal det nemlig bli. Paulina ønsker å piffe opp sendingen littegranne, men noen jams. Dessverre for Paulina virker det som hun har glemt fornuften sin hjemme og bestemt seg for at jeg skal stå for beatboxing. For Paulina er det naturlig at jeg skal beatbox, jeg har jo tross alt bidratt til 33x dobbelt platinum singelen «Jeg gikk en tur på Pstereo», som er en absolutt Revolt-jingle. Beatboxen min ender opp med å kun mate tilskuerne med skadefryd.

Prisløs kårer vinneren og jeg er rasende. Mine never hyttes mot himmelen og den gud som har forbannet jorden. Prisløs tar faen meg feil, de tre som blir kåret til vinnere er fullstendig feil! Han PST-duden blir trukket frem fordi han har masse accessories, det er det samme som å si «fyfaen for en nice stil, du har så jævli mye tilbehør …?». I min mening er det uten tvil 40-åringen som vant konkurransen, hun har en elegant kombinasjon av sprakende farger og stilig utstråling i hele antrekket. Nok om det.

#ValgFusk #RiggedPrisløs2018


Den siste vals

Familien er samlet rundt bordet. Det er de siste minuttene før sendingen er over. Vi er nok alle lettet i en ganske stor grad, jeg er utsultet i alle fall. Samtidig, så merker jeg et visst melankolsk glimt i alles øyne mens øyekontakten går på rundgang når Paulina avslutter det hele. Det var litt av en opplevelse, om det enten var for syndefloden, fantastiske artister, rare gjester og uforutsigbare vendinger så ville vi nok ikke vært foruten det.

Etter vi sier hadet inn i mikrofonen en siste gang, så senkes alles hender og vi tenker nok på det samme. Vi er endelig ferdige og takk Gud for det. Samtidig fryder vi oss over at vi var der alle sammen, noe du også burde vært.

FacebookInstagram