Revolusjon i hiphop-gamet

Fra venstre: Ivan Ave, Pasha, Don Martin, Aslak (Klovner i Kamp). Foto: foto.samfundet.no

OBS: Vil du høre dokumentaren? Den ligger nederst i saken!

 

Norsk hiphop er større enn noen gang, og bransjen har endret seg drastisk de siste årene. Radio Revolts eget hiphop-magasin FEBER tok turen til Oslo denne høsten for å forsøke å kartlegge rap-scenen i Norges hovedstad.

 

FEBER-kollektivet ankommer hovedstaden og inntar en leilighet på Grünerløkka. Redaksjonen er i Oslo for å finne ut hvordan gamet fungerer i Norge. Hva er de store maktene i hiphop-Norge? Hvem bestemmer hva som skal slå gjennom?

 

Det er torsdag, og det begynner sakte, men sikkert, å falle store mengder regn fra himmelen i Oslo. FEBER-redaksjonen ankommer Nydalen for dagens møte med YLTV. YLTV er etter egen påstand Norges fremste Youtube-kanal for nordisk  urban musikk. Vegg til vegg tepper, sofaer, kamera- og mikrofonutstyr fyller fellesrommet. Ut av et kontor kommer en smilende kar med strak rygg kjent som Marve Flexnes, men født Marius Solberg, redaktør og sjef i YLTV. Han hilser og ber oss inn på kontoret hans.

 

— Hei! Hyggelig å møte alle, jeg følger med på det dere driver med. Det er bare å komme med inn på kontoret, sier Solberg.

 

FEBER hiver seg inn i det som nå, med hele redaksjonen og utstyr, kjennes ut som et trangt kontor. Kontoret til mannen som vil samle rap-Skandinavia er fylt med hiphop-bøker, bilder og skiver. Solberg forteller at det norske hiphop-­gamet har forandret seg.

 

Fra venstre: Marius Solberg, Johan Julius Køber (FEBER). Foto: privat.

 

— Før hadde man «gatekeepers». Man hadde folk som musikksjefen i P3 eller redaktøren i Kingsize som bestemte hva som skulle slippes gjennom slusa. Nå er dette folkebestemt på grunn av internett og slike ting.

 

Det er ikke slik at gatekeepers kan bruke sin posisjon lenger til holde egne favoritter på toppen, og Solberg forklarer at streams og views er avgjørende for om en låt blir populær i dag. Han nevner den bergenske artisten Kamelen med hiten «Si Ingenting» som et eksempel på en låt som P3 ikke lista, men som likevel gikk sin seiersgang i hiphop-verden.

 

— I dag kan hvem som helst kjøpe utstyr på fritida til å lage musikk og video. Hvis man er flink, eller bare er en fet fyr i nabolaget med masse venner, får man masse hype rundt den låta man lager og så spres den, forteller han.

 

Solberg forteller videre at de som fortsatt kan defineres som gatekeepers i hiphop-Norge også har måttet endre seg, YLTV inkludert.

 

— Med en gang man sier at noe ikke er lov eller går an, kommer det en i morgen og motbeviser deg med å gjøre akkurat det du sa var umulig. Når en låt eller artist får masse lytt og avspillinger, nytter det ikke å si at man ikke liker det. Man må liste det på grunn av maktendringen, fortsetter Solberg.

 

Jakten på tallene

Neste dag bærer det til Lillestrøm og Nebbenfestivalen. Utenfor togstasjonen i Lillestrøm aner ikke FEBER hvilken vei festivalen er. Helt til en buss merket med «NEBBENFESTIVALEN» ankommer. Bussen kjører til festivalområdet. Idet vi kommer inn parkerer en maxitaxi like ved, og Klovner i Kamp stiger ut. Vi går diskré i samme retning som den kjente rap-gruppen inn til en delvis mislykket feriekoloni av store, blå tilhengere. Her har artistene sine garderober med hengekøyer, små fargerike vifter, og rosa plastflamingoer.

 

Absurditeten i festivalen understrekes i det Hank von Helvete plutselig kommer ut i fra intet, og hilser på Admiral P som kommer gående fra festivalområdet. De setter seg sammen i en sirkel med venner og prater.

 

 

Redaksjonen stiger inn i tilhengeren til Klovner. De er ikledd helsvart, men de har med bagger med kostymer som skal på før de går på scena. Klovner er kjent for å ha regjert i hiphop-Norge på tidlig 2000-tallet. Selv om de ikke har sluppet et album siden 2005, selger de fortsatt ut konserter den dag i dag.

 

 

Klovner i Kamp. Foto: foto.samfundet.no

 

— Halla, høres fra Dansken og Fingern. I det hilserundene er over kommer Alis inn i vogna og hilser på redaksjonen før han setter seg ved siden av sine to kompanjonger.

 

Hvordan har promo-gamet og musikken endra seg når man kommer tilbake ti år etter man sist slapp album?

 

— Alt har endra seg. Måten man spiller inn og distribuerer musikk på, hele den økonomiske nøkkelen bak det å drive band har endra seg, maktstrukturen er annerledes, og det er helt andre kanaler å kommunisere gjennom. Det er et helt annet innhold som lages også, Lars Vaular lager tv-serie med seg selv for eksempel, forteller Dansken.

 

Fingern bryter inn, og forteller at jaget etter tall og statistikk er noe som har forandret seg vesentlig.

 

— Unnskyld at jeg avbryter her, men en av tingene jeg føler har endra seg mest er det at før slapp man et album, og måtte se hvordan det gikk over tid. Nå får man tall og alt mulig med en gang. Da er man fort veldig opptatt av å jakte etter de tallene.

 

— Vi merker at de store plateselskapene fortsatt har mye makt den dag i dag også, for de bestemmer mye av hva som ligger på toppen på Spotify for eksempel, og vi som er indie og driver vårt eget plateselskap sliter litt mer med å komme oss på topplista.

 

Alis forteller videre at de syns utviklingen er bra for dem. De mener det er en flott ting at streaming eksisterer, og tror Klovner hadde vært dødt uten.

 

— Se på soloplata mi da, den har ikke så mye streams. Den er ikke så kjent blant folk ennå, men den er der til evig tid for folk å finne. For meg som musiker er det ekstremt motiverende, sier han.

 

Dansken forteller videre at de selv ikke er like aktive på sosiale medier med Klovner som man ofte er i dag. Men en ting som fortsatt funker som det gjorde før, er å dra rundt, møte fans, og spille konserter.

 

I bakgrunnen hører vi Don Martin starte konserten sin, og bassen dundrer i de tynne veggene.

 

Før i tiden fantes det store gatekeepers som styrte hva som slo gjennom og kom opp, er det fortsatt slik?

 

— Jeg tror nåløyet var trangere før i tida. Det å få gitt ut musikk krevde at noen var villige til å betale for innspilling, opptrykking av plater, og et plateselskap som kunne distribuere dette her. Så plateselskapene satt på pengene og de var gatekeeperne. Sånn er det heldigvis ikke lenger. Nå kan man sitte på gutte- eller jenterommet og produsere musikk med utstyr som koster en brøkdel av det det gjorde før.

 

Fra venstre: Don Martin, Johan Julius Køber (FEBER), Boss Castro. Foto: privat

 

— Er det fett så sprer det seg

Etter intervjuet løper redaksjonen ut på festivalområdet for å få med seg konserten til Don Martin og Warlocks. Konserten ender med DJ Herkules, Warlocks, Don Martin og Boss Castro sammen på scena. Idet de går av, løper redaksjonen til back-stageområdet og får tak i Don Martin og Boss Castro. Don Martin, tidligere kjent fra den legendariske gruppen Gatas Parlament, fokuserer nå på solokarrieren med låter som «Løvehjerte» og «Ordfører». Hans venn Boss Castro er grunnlegger av HipHop101, et populært tilbud for ungdom som vil lage musikk. De to oslobaserte artistene hilser på redaksjonen og gjør seg klar til intervju.

 

— Halla, hvordan går det, FEBER? Er det jeg som skal intervjue deg eller, spør Boss Castro og ler.

 

Lattermildt ønsker FEBER Don Martin og Boss Castro velkommen til intervju på Nebbenfestivalen. Hkeem og Adam Ezzari har begge vært innom Boss Castros Hiphop101, og har nå blitt signert til store plateselskaper.

 

— Det er klart at det er mange fordeler ved å være signert av store plateselskaper, så lenge man kommer seg inn på riktig plateselskap. Når man ser på nettopp Hkeem og Adam, så har det betydd masse for dem. Det har hjulpet dem godt at de har blitt signa akkurat der de har: Steder som pusher greia deres, forteller Castro.

 

— Det er klart at de gjør jo det samme som vi gjør. De tror på ungdommer og tar de enda et skritt videre. Men det er fortsatt en lang vei å gå, sier han.

 

I bakgrunnen hører vi Klovner i Kamp entrer scena idet Don Martin forteller at mye har endret seg med tiden.

 

— Man kan mye lettere nå ut til masse folk sjæl. De gatekeeperne man hadde før i tida har ikke like mye å si lenger. De bestemte hva som kom på plata og på radio, nå bestemmer de ikke lenger.

 

— Jeg skjønner hva du mener. Jeg mener at hvis man lager noe ordentlig fett så sprer det seg. Hvor finner jeg musikk? Jo, jeg finner det på Spotify eller ser det på Instagram. Det aller viktigste er at man har musikken i fokus, det er den man føler og den som betyr noe, avbryter Boss Castro.

 

FEBER takker for et hyggelig intervju og går videre ut til konsertområdet og ser Klovner i aksjon.

Pasha i Storsalen, Studentersamfundet i Trondhjem. Foto: foto.samfundet.no

 

Norges søteste rapper

Det er lørdag ettermiddag og sol ute idet Norges søteste rapper, Pasha, kommer til FEBER-leiligheten på Grünerløkka. Pasha er en ung rapper fra Bærum som har tatt landet med storm. Han er kjent for sitt gode humør og feelgood-musikken hans har slått godt an. Han har tatt med gave, en t-skjorte med bilde av seg selv på.

 

— Så koselig og fett at dere vil ha meg med, sier Pasha.

 

Pasha er signert til indie-plateselskapet Tooth-fairy, og vi lurer på hva han tenker om store

plateselskapers rolle i dagens hiphop-Norge.

 

— Det kommer veldig an på hvilken type artist man er. Man kan få en standardpakke hvor man får litt penger på forskudd, lager låtene og ser hva som skjer. For meg har det ikke vært aktuelt å signere med noe stort selskap ennå. Jeg synes det er viktigere

å danne en skikkelig ordentlig og fast fanbase før man blir stor. For hvis man er på en «major», og det ikke funker helt, slutter de å prioritere deg. Og det er kjempeviktig å bli prioritert der.

 

Pasha forteller videre at sosiale medier og Youtube er gull verdt om dagen. Han selv har opplevd at en hans egne låter har blitt brukt av én youtuber, og at bare det har hjulpet med å spre musikken.

 

Etter en koselig prat reiser Pasha seg, hiver på den burgunderrøde regnjakka si og tar farvel med redaksjonen.

 

Platene som aldri dør

Det er søndag, regnet har stoppet og sola skinner på vannpyttene som har lagt seg i hullene i asfalten. Fra verandaen ser vi en høy mann med luftig blomsterskjorte og hvit caps sykle nedover gata på en sort og blank sykkel. Han hopper av og roper opp til tredje etasje.

— Jeg kommer opp snart, jeg skal bare gjemme sykke’rn min.

Tre minutter senere ringer det på, og døra inn til leiligheten åpnes slik at man hører trinnene i trappa. Hele redaksjonen står klar i stua, klare for å hilse på Fredrik, bedre kjent som Fredfades. Fredrik tar hilserunden før han setter seg ned i sofaen. Idet han setter seg ringer telefonen hans.

— Halla, ja, du går til huset i enden av gata, så går du opp til tredje etasje. Ja, det innerste på høyre side, sier Fredfades til personen i andre enden av samtalen.

 

Fra venstre: Johan Julius Køber (FEBER), Ivan Ave, Fredfades. Foto: privat.

 

Fra samme sted Fredfades kom fra, ser vi nå en mann med oransje regnjakke og grå shorts vandrende blant vannpyttene. Som sin venn og kollega Fredfades, tar Eivind, også kjent som Ivan Ave, hilserunden og takker for sist møte med FEBER. Han tar en rask tur inn i gangen og på toalettet, henter et glass vann på kjøkkenet før han setter seg med sin kollega. Guttene fra Mutual Intentions sitter nå i sofaen, klare for intervju.

En av tingene som blir mindre og mindre vanlig i musikken i dag er å lage album. Det lages mer spillelister og prosjekter, men Ivan Ave og Fredfades holder fast på albumformatet.

— For meg handler det om at det er den største utfordringa, både produksjonsmessig og lyrisk sett. Det er en helt egen følelse å ha laga førti minutter med musikk som skal stå på egne bein. Den tanken at folk skal senke seg så tungt ned i et spesifikt verk, det er et kick å få til det, men det er tyngre også, starter Eivind. — Det er noe med å lage de platene som aldri dør ut også. Ta Madvillain-skiva, den har jeg sett i hver eneste hiphop-platebutikk jeg har vært i hele mitt liv. Det er en plate som bare selger og selger og de må trykke opp mer. Det burde jo være et mål for alle som driver med musikk tenker jeg, sier Fredfades.

Hvordan dere gir ut musikk varierer. Noe er på større plateselskaper og noe er med Mutual Intentions, hva passer best for dere?

— Det kommer an på, vi har jo gitt ut en del med Mutual Intentions, men Eivind og jeg vil ofte heller slå oss sammen med de som kan distribuere skivene våre bedre, begynner Fredrik.

Han forteller videre at når de to lager album sammen så er det ofte mer hensiktsmessig å gjøre det på et større, internasjonalt plateselskap. Store plateselskap gjør en bedre jobb med distribusjon enn de hadde fått til på egenhånd. Det går mye på å bygge opp et samarbeid slik at man får et forhold der man stoler på hverandre.

— Etter hvert kan jo Mutual Intentions få den posisjonen hvor vi slipper å shoppe platekontrakter før vi slipper ei skive, det vil tida vise. Man må bygge opp et navn og bli et label før det er noe vits å prøve å selge to tusen kopier, fortsetter Eivind.

De avslutter med å fortelle at det er flere plater på vei fra Mutual Intentions, før de reiser seg fra sofaen. De to artistene takker for seg og drar i samme retning de kom fra. Nedover gata med sollyset i ryggen forsvinner de rundt hjørnet.

 

Fra venstre: Martin Ørbeck, Ida Gule Paulsen, Paulina Dubkov, Chris Gjertsten, Johan Julius Køber. Foto: Bendik Eger

 

Dette prosjektet er gjort mulig ved hjelp av finansiell støtte fra Medietilsynets tilskuddsordning for lokale lyd- og bildemedier.