Røros folkfestival: Pols i bøtter og spann

Tekst: Marie Anne Dam-Nielsen

 Foto: Julia Jonette Fjellheim

I helgen gikk Røros folkfestival av stabelen i Bergstaden, en intim liten folkemusikkfestival med et løfte om mye god polsdans og dyktige spellemenn. 

Festen braker løs

Fredagskvelden åpnes av ålbygging og folkemusiker John Ole Morken, som tar på seg den smått ambisiøse oppgaven å gå gjennom Rørospolsens historie på kun 60 minutter. Han holdt et tilsvarende foredrag på Riksscenen i høst, men da med hele 100 minutter til rådighet. Selv da fikk han dårlig tid, forteller han. Her gjelder det med andre ord å holde tungen rett i munnen. 

Han utforsker dansens opprinnelse, viser gamle arkivopptak og videoklipp fra eldre versjoner av dansen og forklarer hvordan den har utviklet seg. Hele tiden følger publikum spent med og det blir en time fylt av mye latter. Etter hvert som de 60 minuttene renner ut, blir dog presentasjonen noe mer oppramsende og vanskelig å henge med på. Det hives ut slektsnavn, stedsnavn, og vises bilder fra ulike festligheter. Idet timen er omme, sitter jeg igjen både mer opplyst og mer forvirret enn da jeg kom. 

Irland møter Norge

Neste post på programmet er septetten Northern Nights, et kulturutvekslingsprosjekt mellom fire folkemusikere fra Donegal-regionen nord i Irland og tre norske folkemusikere fra ulike deler av landet. De møttes på Rauland i høst, for å lære av hverandre, og samarbeide om å lage en opptreden. Konserten åpnes av de fire irske musikerne som forteller om sin tradisjon og fremfører ulike låter fra hjemtraktene før de tre nordmennene ropes inn på scenen. Resten av konserten er en slags fusjon av de to tradisjonene, hvor vi blant annet får se irsk tradisjonsdans til en Setesdalgangar spilt på hardingfele. Det er godt driv i spillet, og det rykker i dansefoten på flere av tilskuerne i Sangerhuset denne kvelden. Høydepunktet fra konserten er en potpurri av en gaelisk og en eldre norsk vise, et vakkert og sårt nummer.

FOLKEMUSIKKMØTE: Northern Nights viser at musikken er et samlingspunkt på tvers av landegrenser. Foto: Julia Jonette Fjellheim

Resten av kvelden er det duket til dansefest på Sangerhuset. Westberg and the Polsgroovers, med mesterspellemannen Trond Steffen Westberg i front, står for musikken. Med seg har han Erik Feragen på fele, Per Ivar Tamnes på gitar og Håvard Dahl på trommer. De spiller groovy polsrytmer og har et godt samspill med danserne på gulvet. Det er god kok når dansepar i alle aldre, helt ned til 3-årsalderen, svinger seg i dansen. Til tross for navnet spiller de ikke kun Rørospols, men byr også på både hallinger, reinlendere og diverse svenske slåtter. Det er likevel når polsen runger gjennom lokalet at stemningen i rommet er best og dansen mest levende. Dette er virkelig en kveld full av ørefryd. Samtidig er dansegulvet litt lite, og det å sitte på første rad er en risikosport i seg selv, da en plutselig kan få et dansepar i full sving i fanget.

Plastfløyte og sur pølse

Lørdag formiddag er det satt opp polskurs​​, irsk låtkurs med gjengen i Northern Nights og seljefløytekurs med festivalsjef Bendik Smedåsgjelten Qvam. På kurset til sitt, forteller Qvam om seljefløytetradisjonen øverst i Østerdalen, og forklarer hvordan man lager seg en seljefløyte om våren. Så er det tid for å prøve selv, men med et noe utradisjonelt emne, nemlig plastrør. Qvam forteller at lyden blir den samme, men at fordelen med det er at de varer mye lengre og at de kan lages hele året. 

SELJEFLØYTE AV PLASTRØR: På seljefløytekurs lærte Bendik Qvam bort hvordan man kan lage seljefløyter av plastrør. Foto: Julia Jonette Fjellheim

Så er det tid for de tre P-ene man trenger i livet: pols, pils og pøsj. Her blir det servert diverse lokal mat og drikke, mens et knippe lokale musikere spiller pols. På menyen er blant annet surpølse, eller surpøsj, laget av «skrapkjøtt» fra storfe og sau som blandes med fett og byggryn før det henges til surning. En matrett jeg har fortrengt fra barndommen, men som til min store fornøyelse smaker overraskende godt i voksen alder. 

Vokal folkemusikk og erotiske viser

Etter lunsj er det tid for dagens første konsert, hvor vi møter vokaltrioen HEKATE. De synger nydelig alle sammen, samtidig som de vrir, drar og vender på de tradisjonelle slåttene og utforsker hva de kan gjøre med dem. Resultatet er et herlig kaos av harmonier og dissonans som kjennes helt inn til beinmargen. Dette unike uttrykket gjør at konserten med HEKATE blir et av høydepunktene under festivalen.

Før de starter å tralle, forteller trioen at målet med musikken deres er å få publikum til å danse. Under konserten svinger noen få par seg i valsen til en av slåttene, men ellers er det dessverre ikke mye dans i Sangerhuset denne timen. Det er likevel mange takttramp som lyder rundt meg. 

TROLLBINDENDE TONER: Vokaltrioen HEKATE består av (fr.v.) Synnøve Brøndbo Plassen, Silje Risdal Liahagen og Malin Alander. Foto: Julia Jonette Fjellheim

Så er det duket for drikkevisevorsspill i regi av Synnøve Brøndbo Plassen. 

«När jag går igjennom kyrckeporten inn,

Brennvin, Brennvin!»

runger det fra Rammkjelleren da jeg går ned trappa på Vertshuset, og med det er tonen for kvelden satt. Rommet er stappfullt, ikke en eneste krok står tom. Plassen har forberedt seg godt, og lærer bort mang en drikkevise fra fjernt og nært. Stemningen er lett og ledig, og Plassens nydelige røst fungerer som en slags ledestjerne gjennom det hele. 

Etterhvert som glassene blir tommere, blir stemningen mer og mer livlig. Til min store fornøyelse er det ei som tar mot til seg og introduserer kveldens første grisevise. Disse er erotiske og frekke folkeviser. Når ballen først har begynt å rulle, legges det fram stadig flere griseviser, og de tilstedeværende blir mer og mer fnisete. Jeg sitter og tenker for meg selv, at det er synd dagens studenter har glemt sjarmen med en ordentlig god, gammel drikkevise. 

Det danses så gulvet rister

Før festivalens headlinere skal spille, skal Måssåpolslaget varme opp publikum med mer dans. Kan det bli dårlig når regionens mest ihuga polsentusiaster inntar scenen og lar fingrene fly over fingerbrettet på felen? Dansen går i ett, og en overflod av unge inntar dansegulvet. Som dagen før, er det risikabelt å stå i kanten av ringen, da man plutselig kan bli danset ned av par som svinger seg i polsen. Igjen står Trond Steffen Westberg i front, og laget spiller ufattelig bra. 

Dessverre er det både ulemper og fordeler med en slik intim og liten festival hvor de fleste ser ut til å kjenne hverandre fra før. Det kan oppleves som utfordrende å hive seg ut på dansegulvet om man ikke er helt komfortabel i polsen, eller om man kommer utenfra. Det var stort sett de samme parene å se på dansegulvet hele helgen. Musikken er likevel utrolig stilig og med god driv, så det går helt fint å kun lytte til den.

POLSENS MEKKA: God kok på dansegulvet når Måssåpolslaget spiller på Sangerhuset. Foto: Julia Jonette Fjellheim

Det svenske folkrock-bandet Hoven Droven er festivalens headliner, og skal avslutte lørdagen på Sangerhuset. De spiller den første tonen til et publikumsbrøl som ljomer mellom veggene. Etter et par låter stopper de plutselig opp, ser på hverandre og rister litt på hodet. «Er det noen som kan denne låten, må de gjerne komme frem.»  sier saksofonist Jens Comén og latter brer seg gjennom publikum. Når de om sider kommer på låten, hiver de forsiktig en liten knyttneve i været. De håndterer den lille tabben med ro og det hele blir en morsom affære. 

Under hitten «Fela Inferno» avslutter de nummeret med en danserutine, og får med seg hele publikum på en liten boogie. De er dyktige musikere, som vet hvordan de underholder. Når de spiller, danser salen så hele huset gynger. Resultatet blir litt av en konsert, og en avslutning som er festivalen verdig.

FOLKROCK-IKONER: Hele Sangerhuset ristet da Hoven Droven spilte lørdag kveld. Foto: Julia Jonette Fjellheim