Anmeldelse: Shazam, The Champion of...meh
Foto: SF Studios
Tekst: Thomas Johnstone
Shazam er den syvende filmen utgitt i DC-universet, også kjent som DCCU. Dette universet har strengt tatt lett etter en grunn til å eksistere, og dette er heller ikke filmen som skal selge oss på det. Samtidig er Shazam et frisk pust i rekken av relativt dystre superheltfilmer. Den er også et tegn på at DC famler etter hva de skal være heller enn at de endelig har funnet formen.
Kort sagt er det her virkelig en feelgood-film. Dette kommer best fram i samarbeidet mellom hovedrolleinnehaverne Zachary Levi Jack Dylan Grazer, spesielt i scenene der de sammen prøver å finne ut av heltens superkraft. Dette vender nå og da tilbake i form av kortere scener, og det er disse som gjør filmen underholdene. Et annet høydepunkt er en bensinstasjon-sekvens midt i filmen. Gled deg. 
Et spennende valg er å gi regien til David F. Sandberg, bedre kjent som regissøren bak Lights out, Annabelle og Closest Space, altså primært en skrekk-regissør. Sandberg ser ut til å klare seg bra, mest fordi han har gode hovedskuespillere å lene seg på. Med seg på foto har han Maxime Alexandre, også kjent fra skrekk-sjangeren. Han gjør en helt ok jobb, men dette er definitivt ikke filmen man ser for foto alene. Det virker som duoen har prøvd å sette sitt eget horror-preg på det hele, med demoner og dystre sett, men dette passer ikke helt med resten av estetikken. Dette er en altfor stueren familiekomedie til det, og det føler jeg er et stort tap for filmen generelt.
Der filmen virkelig faller gjennom er i håndteringen av skurken, samt bakgrunnshistorien til Billy Batson, filmens helt. Handlingen lider av å være underutviklet, og tjener intet formål annet enn å lime sammen delene. Under det hele ligger det en ganske grei historie om hvordan Billy lærer å elske fosterfamilien sin, men dette får altfor lite tid til å utvikle seg. Resultatet er at disse sekvensene føles veldig pålagte. Det er dumt, fordi det er her mange av de gode øyeblikkene i filmen kommer fra, sammen med mye bra skuespill fra fosterfamilien.
Filmens svakeste side er definitivt skurken, en helt generisk antagonist uten dybde eller mening annet enn å være stereotypisk ond. Dette nevner han til og med selv halvveis inn filmen. Dette er også første gang superheltdraktene i en DCCU-film ser idiotiske ut. Stort sett ser det ut som om alle har på seg kostymer, noe som ikke er bra. Si hva du vil om Superman-filmene, men draktene ser aldri direkte idiotiske ut.
Tross kritikken er filmen til syvende og sist verdt å få med seg, men den er nok ikke mesterverket DC virkelig trenger for å konkurrere med et visst annet univers.
