Sjarmerende spionfilm
Tekst: Jenny Marie Fristad
Spion i aksjon, eller Spies in Disguise er den nyeste og første filmen til Blue Sky studios etter at de ble kjøpt opp av Disney i fjor. Til tross for dette merkes fortsatt sjarmen fra både Istid og Rio veldig i både handling og animasjon. Sistnevnte bærer heldigvis fortsatt preg av studioet bak ettersom den ikke ser prikk lik ut som alle de andre filmene til Disney. Den skiller seg litt ut, ser veldig kul ut, og virker nesten litt nostalgisk til tross for at studioets forrige film kom i 2017.
Filmen er basert på noe så gøy som en kortfilm ved navn «Pigeon: impossible» fra 2009, hvor en due ødelegger for en CIA-agent. I Spion i aksjon har de snudd det på hodet og gjort duene til heltene.
Handlingen går enkelt og greit ut på at det finnes èn spion som er best i bransjen, Lance Sterling spilt av John Carew (kjent fra heimebane). En ganske selvopptatt type som absolutt ikke skal ha noen partner. Uheldige hendelser involverende en skurk og noen kule duppedingser fører han derimot sammen med Walter Beckett, spilt av Hermann Tømmeraas (kjent blant annet fra skam), som dessverre er nok en stereotypisk dårlig portrettert nerd på film. Lance vil på ingen måte samarbeide med Walter for å jakte ned skurken, men etter Walter forvandler han til en due har han ikke så mye valg.
Det er mye herlig med denne filmen. Først og fremst må det nevnes at dette er både John Carew og Herman Tømmeraas sin første dubbede tegnefilm, og de løfter filmen til nye høyder. Ofte når man ser animasjon på norsk blir man tatt litt ut av filmen og gjerne fokuserer mer på stemmene. I Spion i aksjon glir de så godt inn i rollene at alt føles naturlig, og de gjør to av de beste presentasjonene jeg har sett på en stund.
I tillegg er premisset for filmen i utgangspunktet ganske så teit, så man aksepterer lettere klisjeene og de noe rare handlingsvalgene. Det at den ene sidekick duen har en kjærlighet på pinne festet på hodet gjennom hele filmen går liksom fint. Oppå dette igjen er det en relativt god moderne tolkning på spionsjangeren tilpasset til nåtidens generasjon, som jeg tror mange barn vil elske.
For det er en barnefilm tvers igjennom. Selv om det er et forfriskende pust i dagens animasjonsfilmer, preges den fortsatt mye av klisjeer, forutsigbarhet og humor tilpasset barn. Du får det du forventer av en barnefilm, både dumme replikker og situasjoner, som er veldig gøy når du er 12, men ikke like gøy når du er 20. Og selvfølgelig en underliggende moral om at man skal være grei og snill. I lengden blir dette litt kjedelig, og den kan på ingen måte måle seg med Pixar sin evne til å treffe både barn og voksne. Allikevel mener jeg det er en film verdt å sjekke ut for den yngre generasjonen.
