Snytt for et kyss – men god improvisert humor

Anmeldelse av: Once upon a time – Improschmimpro og Kjellerbandet i Storsalen 26/10.

«Det dere ser her har aldri skjedd før, og kommer aldri til å skje igjen».

Slik åpnet fortelleren improshowet i Storsalen, og dermed var stemningen satt.

Det er på mange måter vanskelig å vite hvilke forventninger man skal ha når man går til et improteaterstykke.

Det hele begynte med at Kjellerbandet fremførte en halvimprovisert åpningssang, hvor vokalisten både scattet og skippet. Det kan godt hende at det handler om at anmelderne ikke er spesielt glade i noen av delene, men det gjorde at åpningen ble noe klammere enn den hadde trengt å være.

Så skulle kveldens tema settes. Fortelleren hadde på forhånd bestemt seg for at det skulle være en Disney-film, og ba om hjelp fra publikum til å beskrive handlingen og hovedpersonene. God involvering av publikum.

Det var åpenbart at skuespillerne hadde vokst opp med Disney-filmer ala Tornerose og Askepott, og ikke for eksempel Modig. For tematikken var klassisk med forbudt kjærlighet, må spørre pappa om lov til å gifte seg med hvem en vil og kvinner redusert til redningsobjekter.

Likevel løser skuespillerne det på en fin måte. Det ligger mye innsats bak, og flere ganger ler vi ordentlig godt i setene våre. Som fiskehandlerne som må snakke likt, den røde tråden med at kongen har utlagt tarm, og latteren til trollmannen.

Den største skuespillerpresentasjonen er det for øvrig trollmannen som står for. Han er morsom, kreativ og på slutten redder han på mange måter hele skuespillet når han sier at grisen og ulven er de to første barna hans. Uten den kommentaren hadde ikke skuespillet gitt mening.

Kvinnen som endte opp med å gifte seg med prinsen leverer de desidert sterkeste sangpresentasjonene.

Derimot hadde prinsen ikke verdens beste dag på jobben. Han hadde kanskje den største rollen, men leverte ikke helt der etter. Spesielt på sangnumrene kom han til kort.

Men hvis det er én mann som skal ha særlig skryt fra Improschmimpro, så er det fortelleren. Han leser skuespillet på en usedvanlig god måte. Når det begynner å bli kjedelig «spoler» han fram, han bryter gjennom når det trengs, forteller at «dette er en slettet scene» og benytter seg av morsomme virkemidler som slow motion.

Den samme skrytet skal virkelig Kjellerbandet ha, ledet av dirigent Jan Ivar Kinn Ekroll. Musikken kan knapt karakteriseres som annet enn vidunderlig, både når de dro i gang kjente numre som «Ducktales» og «Frost», samt når de fikk mer fri utfoldelse. I tillegg improviserte de flotte lydeffekter til det skuespillerne foretok seg.

Likevel var det enkelte elementer som ikke satt så godt hos Improschmimpro. Blant annet kunne avslutningen blitt løst bedre. Det minnet mer om et dårlig videregående-stykke enn et show i Storsalen. Også følte vi oss litt snytt for et kyss da stykket nådde sitt klimaks og prinsen reddet prinsessen fra tårnet.

Terningkast: 4

Anmeldt av: Synne Høyås og Even Berthelsen.

Spill av
#12 - Oktoberfest, pølse og tsjeriåu
Publisert: 26.10.2021

Radio Revolt Direkte

Direkte

Radio Revolt Direkte