Sommerens beste rom-com er en skrekkfilm
Foto: Norsk Filmdistribusjon
Hereditary regissør Ari Asters film debut signaliserer ankomsten til et nytt talent innen film. Midsommar beviser at Aster er et navn film- og skrekkentusiaster verden over bør holde et øye med fremover.
Tekst: Jarand Fredheim
Filmen handler om fire amerikanske studenter som reiser til Sverige for å overvære en hedensk midsommer festival. I reisefølget er paret Christian (Jack Reynor) og Dani (Florence Pugh). Jack har lenge ventet på det rette øyeblikket å slå opp med Dani. Et øyeblikk han føler aldri har kommet, mens Dani, som reiser med tung emosjonell bagasje, er ute av stand til å innse at Jack ikke er rett for henne. Begge to er ute av stand til å gå videre med forholdet og livene deres. Kan Jack lære å behandle Dani med respekt og bli en god kjæreste? Kan Dani overkomme traumene hun har opplevd og lære seg å bli sin egen kvinne? Dette er Midsommars hovedkonflikt. Det høres mer ut som en romantisk komedie enn en skrekkfilm, og sannheten er at dette er så langt fra en vanlig skrekkfilm du kommer.
Idylliske Hålga er badet i konstant sollys. Den frodige grønne naturen som omgir karakterene og innbyggerne er fromme og sympatiske. Likevel henger det en konstant følelse av frykt og uro over landsbyen som Aster formidler mesterlig ved hjelp av lyd og bilder.
Foto: Norsk Filmdistribusjon
Følelseshorror
Filmen erstatter frykten for busemenn i mørket med en frykt som kommer innen i fra. Filmen er blottet for jumpscares og har kun et fåtall intense voldsscener, men finner heller frykt i følelser.
Særlig hos Florcene Pugh, som spiller fantastisk og kan minne noe om de samme rå følelsene som Toni Collette viste i Hereditary. Til tross for å være en stilisert og til tider psykedelisk opplevelse glemmer Midsommar aldri karakterene sine og formidler et helt spektrum av følelser tilsynelatende uten å anstrenge seg. Filmen beveger seg også mesterlig mellom toneskifter og klarer å både få deg til å le og føle deg ukomfortabel og bekymret om hverandre. Det ligger også mye humor i amerikanske studenters møte med svensk landsbyliv og særlig dette gjør til tider filmen ganske morsom.
Foto: Norsk Filmdistribusjon
En smule lang?
De hedenske ritualene og skikkene i Midsommar er kilden til filmens voldsomme og bisarre scener. Selv om flere av disse er underholdene og interessante sekvenser forelsker filmen seg kanskje litt vel mye i sin egen oppdiktede religion og det fører til at Midsommar kunne ha vært noe kortere. Sannheten er at filmen ikke har nok kjøtt på beinet til å holde karakterene og historien gående gjennom hele spilletiden og trekker litt rundt midten av sine 140 minutter. Heldigvis er slutten tilfredsstillende og rensende nok både for karakterer og for publikum til at det er verdt investeringen. Det er sjelden jeg har gått ut fra en skrekkfilm i så godt humør som jeg gjorde etter Midsommar.
Midsommar byr ikke på grøss som vil få deg til å skvette i kinosetet, men heller den typen skrekk som du kan føle på kroppen. En skrekk som får deg til å krølle tærne og kjenne det i magen. Filmens plot og presentasjon får den til å virke som om den er for spesielt interesserte, men følelsene den spiller på er for absolutt alle som har vært i et dårlig forhold.
