thank u, next lover godt for det neste fra Ariana Grande
Foto: Republic Records
Tekst: Simon Winther
Det har gått mindre enn et halvt år siden Sweetener, men Ariana har i mellomtiden opplevd nok til at tabloidene knapt har trengt å skrive om noen andre. Etter både et alt for offentlig brudd med forloveden Pete Davidson, og ikke minst ekskjæresten Mac Millers tragiske dødsfall, gjør Ariana med sitt femte studioalbum thank u, next likevel en imponerende innsats for å holde musikken i sentrum av diskusjonen. Resultatet er en ujevn, men lovende prestasjon fra en superstjerne som stadig kommer nærmere å redefinere seg selv utenfor pop-klisjéene fra sine første album.
For sangeren som tidlig i karrieren ble kjent for å ha en enorm stemme, men samtidig en så utydelig uttale at man nesten ikke kunne høre hva hun sang, er det på thank u, next nettopp tekstene som står i fokus. Tematisk balanseres det gjennom hele albumet mellom uknuselig selvtillit og en naken sårbarhet tydelig farget av alt Ariana har opplevd de siste par årene. Tittelsporet og «7 Rings» hintet på forhånd mest om det første, men der hun på Sweetener ikke hadde noen tårer igjen å gråte, er stjernen nå åpen på flere spor om at hun har vært gjennom for mye til å kunne late som om alt er greit. I tillegg til den unektelig sterke tittellåten er det på nettopp disse låtene at Grandes stemme skinner klarest. Den vakre R&B-balladen «imagine» åpner albumet med en sår beskrivelse av kjærligheten som kunne vært, men som aldri kan bli. På den nydelige «ghostin» er Ariana ærlig om smerten hun føler over å være med en person samtidig som hun tydelig elsker noen andre. Begge virker inspirert av forholdene til Mac og Pete, men fungerer også fint utenfor denne konteksten og står frem som noe av det beste thank u, next har å by på. Også på låter som «needy» og «fake smile» skildrer Ariana sine usikre og såre sider, samtidig som «NASA» og «bloodline» overbevisende viser den samme selvtilliten og styrken som albumets singler gjorde.
Der tekstene er personlige og genuine, kan store deler av produksjonen dessverre best beskrives som en heller flat og generisk affære. Alt for mye av thank u, next befinner seg i det grenselandet mellom trap og r&b, sjangre som har dominert popmusikken de siste årene, og gjør svært lite nytt med dette. Selv «bloodline», en av de mer spennende låtene produksjonsmessig, føyer seg inn i en allerede lang liste med utvannede dancehall-forsøk fra nord-amerikanske pop-artister. Det skal dog nevnes at det ikke er det verste du finner på denne listen. På «7 Rings» blir på et eller annet vis en malplassert «Sound of Music»-interpolasjon det eneste spennende som skjer, og et høydepunkt sammenlignet med resten av låtens kjedelige beat og Arianas flaue rap-imitasjon. Også instrumentalene på låter som «make up», «in my head» og «break up with your girlfriend, i'm bored» er så intetsigende og uinteressante at de like gjerne kunne vært hentet fra B-sidene til Bryson Tillers siste album. For en artist som ellers har kommet langt i prosessen med å definere seg selv og sin egen stil, setter disse valgene Ariana et godt stykke tilbake.
Til tross for at thank u, next har mange svake innslag, er de sterkeste innslagene sterke nok til at man sitter igjen med et ønske om å høre det neste steget til den talentfulle sangeren. Ariana Grande ønsker at musikken skal være i fokus, og hvis hun fortsetter den utviklingen hun har hatt over Sweetener og thank u, next, samtidig som hun gjør noen sårt trengte endringer i produksjonen, så er dette også noe hun virkelig fortjener.
