The Last not-so-interesting Five Years

11. januar åpnet Trøndelag Teater året med musikalen The Last Five Years. Historien følger Paret Cathy (spilt av Sunniva Du Mond Nordal) og Jamie (spilt av Snorre Ryen Tøndel) og deres fem år lange forhold, hver fra sitt perspektiv. Cathy er skuespiller og forteller historien fra slutten til begynnelsen, mens Jamie, som er forfatter, forteller historien fra starten til slutten. Forholdet starter med felles drømmer og ambisjoner, men karriereveien videre arter seg svært ulikt for de to karakterene, og slår omsider sprekker i den store kjærligheten.

The Last Five Years er et romantisk drama skrevet av Jason Robert Brown. Forestillingen spilles på Trøndelag Teater frem til 10. april.

 

Foto: Trøndelag Teater

Et samlet Nesten Helg har tatt turen til Trøndelag Teater for å se musikalen. Hva syntes dere?

Vi sitter igjen med et litt blandet inntrykk. Noen deler av forestillingen fungerte dødsbra, mens andre deler svarte ikke helt til forventningene. I kategorien «dødsbra», må vi trekke frem bandet. De var et klart høydepunkt gjennom hele forestillingen. Det var en liten, men effektiv besetning som var plassert midt på scenen, godt synlig for alle i salen. Det var forfriskende å se et teaterstykke der musikerne ikke var gjemt bak et teppe eller i en orkestergrav. Dessuten låt de kanonbra. En annen faktor som bidro til å løfte stykket, var vokalprestasjonen til Snorre Ryen Tøndel. Han hadde en helt skinnsykt bra stemme og formidlingsevne. Prestasjonen var utvilsomt Broadway-verdig, og han leverte gjennomgående fra øverste hylle.

Skraper kun overflaten

Stykkets handling var derimot ikke like imponerende. Vi syntes det var vanskelig å få sympati med hovedkarakterene, og det føltes som at stykket bare skrapet overflaten av de vonde og ambivalente følelsene et samlivsbrudd medfører. Vi kunne ikke spore så mye som et snev av kjærlighet mellom hovedkarakterene, og ikke var de spesielt sympatiske heller. Et eksempel vi husker godt var da Jamie beskrev sin opplevelse av at damer som ikke synes han var interessant før han ble kjendis, som nå « kaster seg over ham». Han forteller om dette helt uten dårlig samvittighet, og ender opp med å fremstå som en ufyselig og samvittighetsløs person. Dette fremsto unyansert og lite troverdig, og utgjør et eksempel på noe som gjorde det vanskelig å bli grepet av handlingen i stykket.

Lite relaterbare referanser

Videre savnet vi at musikalen var bedre tilpasset et norsk publikum, for eksempel ved bruk av trønderske eller norske referanser. Vi hang ikke med på de jødiske referansene og «Ohio»-humoren stykket inviterte til. Vi var rett og slett ikke i målgruppen, og mye av humoren gikk oss derfor hus forbi. Det er sikkert strenge reguleringer knyttet til slike endringer i en musikal, men dessverre gikk det på stykkets på bekostning i dette tilfellet.  

Nærhet på Gamle Scene

Det må likevel nevnes at Gamle Scene bidro iherdig med å minke avstanden vi opplevde til fortellingen og karakterene. Den beskjedne avstanden mellom publikum og scenen man får i det rommet, bidro til en følelse av nærhet og intimitet i forestillingen. Vi håper å få se flere musikaler på denne scenen.

Alt i alt var dette en helt kurant teateropplevelse. Det var noen klare høydepunkter, men dessverre var hverken bandet, Tøndel eller Gamle Scene tilstrekkelig til å bære den litt overfladiske og hule handlingen på sin rygg.

 

Det virker som dere i Nesten Helg er ganske samstemte i deres teateropplevelse denne gangen. Er du enig med dem? Eller riv-ruskende uenig? Sleng igjen en kommentar. 

Nei forresten, vi har ikke kommentarfelt… Send dem en DM på Nesten_Helg på Instagram…