Thomas Dybdahl hadde nedtelling til ny EP: – Jeg har ikke så mye å være melankolsk for egentlig
Tekst av: Maria Bruvik
Med en karriere på over 25 år har Dybdahl rukket å gi ut en rekke album, lage filmmusikk og bli et kjent navn for store deler av Norges musikklyttere. I dag slipper han ny EP.

SPENT: Musiker Thomas Dybdahl gleder seg til å spille i Olavshallen 7. november. Foto: Johannes W Berg.
Han har vunnet flere høythengende priser som Spellemannsprisen og Amandaprisen, og vært nominert til Grammy for to av albumene sine. Kanskje har du også fått et nytt forhold til ham etter deltakelsen hans i Hver gang vi møtes i fjor.
I 2020 slapp Dybdahl albumet Fever. Dagen etter stengte Norge ned.
– Albumet fikk aldri møte publikum på scenen slik det var tenkt, sier Dybdahl.
I dag, seks år senere, ble EP-en Endless Sky sluppet, en musikalsk oppfølger som vender tilbake til det varme, soulpregede og lekne uttrykket fra albumet Fever.
Gleder seg til å spille i Trondheim
Denne gangen skal musikken få det livet på scenen som forgjengeren ikke fikk, og Dybdahl kommer tilbake til Trondheim 7. november for spille konsert i Olavshallen.
– Det er noe majestetisk over Olavshallen, og jeg gleder meg helt sinnsykt.
Dybdahl virker i alle fall klar for at musikken skal ut i verden.
– Jeg har faktisk en nedtelling på telefonen og teller ned antall dager.
EP-en ble gitt ut i dag, fredag 23. oktober, og består av sju låter. Her finner vi både tidligere utgitte singler og tre helt nye spor.
– Forbindelsen til Fever er ingen tilfeldighet. Tanken var å videreføre følelsen og lyden direkte: «Hvis dette var neste spor på Fever, hvordan ville den låte?»
Avslutningslåten «Feels Like Love» ble til en kveld i studio der Dybdahl og produsent Håvard Rosenberg jobbet på instinkt uten å overtenke.
– Alt fra J.J. Cale til Nina Simone via Silk Sonic og Dina Ögon finnes inni her et sted, sier han.
«Melankoliens mester» vil få folk til å smile
Musikken hans beskrives ofte som melankolsk. I 2019 kalte Avisa Nordland ham for «melankoliens mester». Det vil Dybdahl nå snu med sin kommende EP. Åpningssporet «I Never Even Knew Your Name» er skrevet med et helt enkelt formål.
– Å få folk til å smile. Den handler om et tilfeldig møte som aldri ble til noe mer, men som likevel vekket tanker og drømmer om hva som kunne ha blitt.
Dybdahl har gått fra en melankolsk verden til en varmere og mer leken tilnærming.
– Jeg har blitt en annen type enn den jeg var i starten av min karriere. Ting har gått bra, jeg har det bra. Jeg har ikke så mye å være melankolsk for egentlig, sier musikeren om retningen på den nye musikken.
Det er kanskje ikke så dumt å vende blikket litt oppover. Tittelsporet Endless Sky er en del av en EP som tar med seg noe av det gamle uttrykket, men også reflekterer nye impulser fra de siste årene.
Musikk som tidsmaskin
Selv om det er en ny utgivelse som står for tur, er ikke Dybdahl nødvendigvis ferdig med det han har laget tidligere.
– Forholdet mitt til de gamle låtene har endret seg med tiden.
Selv om han har blitt en mildere type med årene, liker han fremdeles å spille de eldre låtene.
– Det blir nesten som en tidsmaskin. Det er musikkens ultimate kraft å dra folk tilbake til en tid i livet. Ved hjelp av én enkelt sang kan du plutselig befinne deg tilbake i et fint eller vondt minne.
Flere artister blir ofte lei av å spille sine eldre låter, men dette gjelder ikke for Dybdahl. Han trekker frem at det er fint å besøke gamle minner med publikumet sitt.
– Jeg har et kjempefint publikum som jeg har blitt voksen sammen med.
Etter deltakelsen hans på Hver gang vi møtes merket han en endring i publikumet.
– Det kom en del yngre publikum, men jeg spilte ikke så mange av låtene fra programmet, så det gikk raskt tilbake til mitt kjernepublikum.

TIDSMASKIN: Dybdahl mener musikk har kraften å ta folk tilbake til gamle minner. Foto: Johannes W Berg.
Lager filmmusikk
Ved siden av arbeidet med egne låter har Dybdahl laget mye musikk til film.
– Det er en spennende og annerledes prosess å skrive filmmusikk.
Musikeren sier det handler mye om hvem musikken lages for og hvilken sjanger den skal bevege seg i.
– Det å da gå tilbake til å skrive egne låter gir en annen type frihet, men det er kjempefint med en blanding. Det ene inspirerer det andre.
Dette ser vi også i sporet My Soul Is On Fire, duetten med Frøkedal, som opprinnelig tok form gjennom arbeidet med filmen Tilbake til Tottori av Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen.
– Stemmen til Frøkedal er nydelig, og fungerer for min del som en tidsmaskin som tar meg rett tilbake til 70-tallet.
Kanskje er det nettopp nye samarbeid og impulser som gjør det spennende å følge en artist over tid, mens man fortsatt føler seg hjemme med de gamle låtene.
– Det tar dritlang tid å bli flink i noe
Om Dybdahl skulle starte musikkarrieren sin i dag, hadde han gitt noen råd til seg selv. Dette gjelder også andre unge musikkspirer.
– Jeg hadde sagt til meg selv at du må bli god på sosiale medier. Jeg liker det ikke, og føler meg som bambi på isen. Bruk også all din ledige tid på musikken. Det tar dritlang tid å bli flink i noe.
Han nevner også verdien av å kunne opptre solo.
– Det åpner for flere muligheter, som å spille på små, kule steder drevet av ildsjeler rundt om i landet, avslutter han.
Fem kjappe
Dahls eller Lervig?
– Farlig spørsmål. Egentlig er det Lervig, men jeg synes det er dårlig gjort å måtte velge når jeg er i Trondheim.
Den beste konserten du har vært på?
– Radiohead på Roskilde i 1997.
Bygda eller byen?
– Byen.
Studio eller live?
– Jeg er en litt sjenert type, så studio trekker kanskje det lengste strået. Studioarbeid er litt som gruvearbeid, hvor man graver etter de gode låtene. Live er mer en øyeblikksgreie hvor jeg kan få en connection med publikum.
Hvis du skulle studert noe nå, hva ville du studert?
– Grafisk design, eller noe annet innenfor design. Dybdahl beskriver seg selv som en nysgjerrig type, men med mindre kapasitet enn nysgjerrigheten skulle tilsi.
Drømmecollab?
– Det måtte blitt noe sånn halvveis inn i countryverden, så kanskje Kacey Musgraves.
