To (Mumier) på Rømmen
Tekst: Max Utstrand Sandnes Foto: Warner Bros. Pictures
Jeg har dratt på kino så du slipper!
I en bortgjemt underjordisk by finner vi nåtidens oldtidens-Egypt, hvor de eneste levende er de døde. Her møter vi den talentfulle vogn-rytteren Thut (Joe Thomas, engelsk tale) som har lagt opp karrieren etter en traumatisk nær-døden opplevelse, og hans lillebror Sekhem (Santiago Winder, engelsk tale). På den andre siden av byen finner vi mumie-prinsessen Nefer (Eleanor Tomlinson, engelsk tale) som bare vil synge og danse uten de monotone og repetitive pliktene som følger med hennes kongelige tittel.
En av disse kongelige pliktene er å gjennomføre et guddommelig rituale hvor Red fra Angry Birds skal utnevne den mest verdige mannen som hennes fremtidige ektemann. Ingen andre ringere enn den emosjonelt utilgjengelige Thut blir valgt, og ikke lenge etter å ha mottat den kongelige forlovelsesringen blir den stjelt av den gjerrige Lord Silvester Carnaby (Hugh Bonneville, engelsk tale). Etter en serie uheldige hendelser ender våre helter (og den påkrevde dyre-kompanjongen enhver barnefilm får utdelt av staten) opp i London for å stjele tilbake ringen Thut sverget å beskytte med sitt liv. Uten å røpe handlingen så alt for mye, stilles karakterene foran dilemma etter dilemma - etterfulgt av en konfrontasjon med Carnaby’s nyeste museumsutstilling. Og så møter de på et par dilemma til, bare for ordens skyld.
Siden handlingen tar sted i vår samtid, er britenes kolonialistiske grådighet fortsatt mer enn relevant, og forlovelsesringen plasseres i historieuniversets versjon av The British Museum. Det er blir derimot understreket ved flere anledninger at museet er privateid, noe som kan virke om en underliggende symbolikk og påminnelse om at det virkelige museet ikke er like uetisk (les: sarkasme). Dette forsøket på etableringen av museers uetiske profitering av stjålne skatter rives fort til fillebiter i et segment på under fem minutter, hvor Thut i møte med sine egne stjålne eiendeler uttrykker fryd av å bli anerkjent i en utstilling.
Mumier på Eventyr bygger opp øyeblikk etter øyeblikk, som gang på gang rives kjapt ned med en handling som hopper konstant frem og tilbake som en ball i tidenes mest intense ping pong kamp. Som om det ikke var nok, føles filmen også ut som en billig remix av tidligere storslagere som To På Rømmen, Shrek, Coco, og vi kan like så gjerne slenge Pirates of the Carribbean: Curse of the Black Pearl med på listen også. Nå skal det sies at jeg kanskje er overdrevent kritisk og at dette er en barnefilm, og jeg derfor ikke er del av målgruppen. Men det finnes også en hel haug med bedre produserte barnefilmer jeg heller kan anbefale deg å se. Humoren er billig og repetitiv, og vitser blir brukt opp før de rekker bli morsomme. Noe av dette kan selvfølgelig skylles på oversettelsen, men jeg vil argumentere for at «jeg ringer mamma ved uhell i bilen fordi mor mi og mumie høres litt likt ut på trøndersk» og «ringetonen til mamma er The Murder av Bernard Hermann (fra dusjscenen i Psycho)» blir fort oppbrukt etter de første tre gangene.
Filmen har selvfølgelig andre elementer som ikke faller i min smak, med unntak av plottet som er mer rotete enn hybelen min, vitsene jeg ikke kan begripe holder mål hos noen aldersgrupper, og de oppbrukte tropene og karakterene som tydelig er stjålet fra andre verk – dog overraskende passende for en film om gravrobbing! Vi kan også snakke om hvorvidt filmens mythos stemmer overens med oldtidens egyptiske religion; Hvorvidt det er ok å mystifisere historisk kulturarv, ikke minst kulturer som står for så store deler av våre vitenskapelige kunnskaper; Hvorfor en film om egyptiske karakterer hvitvasker både skuespillere og karakterer; Hva formålet er med å stille opp Kinematografien til en animasjonsfilm med samme kamerabevegelser og -utsnitt som en ville brukt i live-action; Og sist men ikke minst – hvorfor Sekhem sin bumerang er en australsk, og ikke egyptisk bumerang.
