Trines dagbok fra Ramaskrik

Tekst: Trine Mogaard Foto: Sunniva Langhoff

Det er oktober, kveldene blir lengre og mange er i humør for å se en skrekkfilm siden det passer perfekt på kalde, mørke kvelder. Enkelte er såpass i det humøret at de rett og slett setter seg på toget eller kjører rett til Oppdal, for å bli med på Ramaskrik. Dette er en skrekkfilmfestival som i år ble arrangert for åttende gang! 

 

TORSDAG

Rundt 14.00 satte vi oss klare inn i bilen og begynte turen mot Oppdal. For å virkelig sette oss i skrekkfilmhumør spilte vi så klart Disney musikk hele veien oppover. Etter man fikk kommet seg til rette på hytta gikk turen videre ned til Oppdal Kulturhus og titting på programmet.  

Siden vi kom relativt seint til Oppdal den torsdagen ble det kun to filmer, siden alle var litt slitne og hadde utrolig lyst på middag. Rundt i gangene vandret det en som hadde kledd seg ut som Michael Myers, så det var ikke så rart at de eneste filmene jeg så den dagen var Halloween (1978) og Halloween (2018). Jeg forstod veldig fort hvor mange av klisjeene i dagens skrekkfilmer kommer fra ved å se originalen. Selv om skuespillet kanskje var litt mer tullete enn det man er vandt med i dag er dette en film man burde få med seg, om man liker skrekkfilmer. Den nye derimot var kanskje ikke den beste filmen jeg har sett, men det som gjorde denne opplevelsen så bra var publikums reaksjon. Fordi publikummet på en skrekkfilmfestival er noen av de snilleste man kan møte noen gang.

Etter dette ble man relativt sliten og vi dro tilbake til hytta igjen, spiste en ganske sen middag og koste oss litt før man la seg og var klar for en ny dag med skrekkfilm.

Foto: United International Pictures

FREDAG

Etter en natt med litt dårlig søvn var det på tide med en ny dag med festival. I dag var det heldigvis ikke en Michael Myers som vandret rundt på stedet, så man kunne føle seg litt mer trygg. Bortsett fra Jenny og August da, som møtte på en litt skummel nonne.

Første film på programmet ble rett og slett en film om en annen filmfestival nemlig Fright Fest: Beneath the Dark Heart of Cinema (2018). Denne var kanskje ikke helt den rette filmen å starte med når man var litt trøtt, men det var ganske fascinerende å se hvordan Fright Fest i London ble skapt og utviklet seg over årene.

Etter dette gikk turen videre til All the Creatures Were Stirring (2018), som var en antologifilm – en film som er satt sammen av historier som ikke er koblet til hverandre – og den var nok heller ikke den beste filmen jeg har sett. Selv om den kanskje ikke var så bra hadde jeg det i alle fall veldig gøy med det lite fantastiske skuespillet. Kortfilmen What Metal Girls are Into (2017) derimot, er jeg glad for at jeg fikk med meg, fordi den var underholdende på en god måte.

På dette tidspunktet nærmet klokka seg 17.00 og vi begynte alle å bli litt vel sultne, så turen gikk tilbake til hytta. Etter man hadde fått i seg litt middag møtte man et av dagens høydepunkter Summer of 84 (2018). Filmen tok for seg en gjeng tenåringer som mistenker at naboen deres er en seriemorder, så de må finne en måte å bevise dette på. Så langt har den filmen den beste som har blitt vist, mest på grunn av gode skuespillere og knakende godt manus. Kortfilmen Heimkomsten (2018), var en god norsk kortfilm som hadde en spin på «det er et monster under senga mi».

Det siste jeg så denne dagen var kortfilmen Rosalina (2018), enda en norsk kortfilm, som kanskje er det beste jeg så på Ramaskrik i år! Filmen handler om to barndomsvenner som møtes igjen, men ting er ikke helt som man tror. Kristoffer Joner setter inn en av hans beste skuespillerprestasjoner og det fikk jeg også sagt til han etter filmen var ferdig! Mens de andre så Puppet Master: The Littlest Reich (2018), satt jeg og Jenny utenfor og ventet, fordi vi rett og slett ikke hadde så lyst til å se den. Etter filmen kjørte vi til togstasjonen, hentet Henning og dro tilbake til hytta for litt kos og soving, klar for en ny dag med festival igjen på lørdag!

Foto: Sunniva Langhoff

FacebookInstagram