Tro, håp og discodansing

Kategorier: Kultur

Foto: Mer Filmdistribusjon     Tekst: Jarand Fredheim

Disco leverer et kritisk og bitende syn på moderne kristendom, men kunne ha våget å være både litt modigere og litt smartere.

Disco er ikke, til tross for tittelen, en film om disco-dansing. Ikke først og fremst, i hvert fall.

I filmen møter vi Mirjam (Josefine Frida) som er stedatteren til en karismatisk pisnemenighetspastor (Nicolai Cleve Broch). Hun er menighetens stolthet med flere VM-seiere i disco-dans, men ikke alt er glitz, glamour og gladkristendom. Snart begynner Mirjam å tvile på seg selv og menneskene rundt henne.

 

Ulver i fåreklær

Filmen presenterer den kommersialiserte kristendommen til menigheten Friheten i veldig gjenkjennelig drakt. Ungdommelige pastorer, sjelløs gospel-pop og et nærmest manisk fokus på nestekjærlighet preger filmens menighetssekvenser. Det føles til tider så virkelig og godt gjennomført at man blir usikker på om dette i det hele tatt er ment som kritikk, helt til Mirjam sniker seg av gårde under prekenen for en bulimi-episode, mens stefarens heseblesende ord om tro og kjærlighet runger over høyttalerene.

 

Filmen er ikke redd for å vise hvor tomt det kan bli bak den gladkristne fronten.

 

I løpet av filmen blir det tydelig at Mirjam bærer på store problemer. Når hun prøver å konfrontere disse blir hun møtt med tilsynelatende oppriktige samtaler om å sette sin tillit til Jesus, og hvis det ikke funker, ja, da tror hun kanskje ikke godt nok. Naturlig nok resulterer dette i følelsen av både skam og tvil. Frida spiller godt når hun viser Mirjams indre konflikt som river og sliter i karakteren mens hun konstant blir kuet av tomme ord fra de som burde være der for henne.  

Mye på hjertet

Disco er utvilsomt en film med mye å si, ikke bare om moderne kristendom, tro og tvil, men også om å søke tilhørighet og støtte. De ulike religiøse samfunnene blir skildret som velmenende, men problematiske, og regissør og manusforfatter Jorunn Syversen har funnet den perfekte metafor for filmens budskap i discodans-konkurransene. Dekket i glitter og tettsittende, glorete kostymer danser unge jenter til hyperkommersiell EDM. Dansesekvensene er filmet i ekstreme nærbilder og med hyppig kutting som gjør hele affæren ukomfortabel og klaustrofobisk for seeren. Problemet med det hele er at det kanskje fungerer bedre som en metafor enn som en del av plottet, da Mirjam i utgangspunktet ikke virker spesielt interessert i dansing, noe som bidrar til å skape en følelse av dansingen og plottet ikke helt henger sammen.

Nicolai Cleve Broch som en hip pastor med en manipulerende og egoistisk side passer filmen som hånd i hanske. 

 

Problemer med balansen

Disco er en av de første filmene jeg har sett som er villig til å takle den dagsaktuelle problematikken rundt moderne menigheter, og forsøke å menneskeliggjøre denne, og for det skal filmen ha skryt. Særlig Frida og Cleve Broch utmerker seg, men hele rollebesetningen spiller godt. Filmen er også nydelig filmet. Den største svakheten kommer i manusets forsøk på å vise begge sider av saken. Her er faren stor for at budskapet går tapt, og når filmens første og siste scene forsøker å bygge en bro mellom hvor Mirjam begynte og hvor hun ender opp, blir det hele enda mer diffust. Etter min mening kunne filmen hatt godt av å skildre budskapet sitt på en tydeligere og mer direkte måte, men det er også snakk om en scene hvor et hip-hop-crew danser rundt Jesus på korset mens pulserende tysk techno dundres på full guffe, så så alt for subtilt blir det ikke.

FacebookInstagram