Vildanden: Storspill uten klimaks

I disse dager setter Trøndelag Teater opp Ibsens klassiker Vildanden.

I det tidløse og tragiske dramaet møter vi familiene Werle og Ekdal, som hjemsøkes av gamle intriger og feilsteg. Når Gregers Werle oppdager at livet til sin gode venn er basert på en løgn, gjør han det til sin livsoppgave å avsløre sannheten. 

Til tross for veldig sterke skuespillerprestasjoner sitter jeg igjen med en følelse av å ha blitt snytt for den sterke opplevelsen jeg har hørt Vildanden kan være. 

Stykket starter tregt for en med lite - eller strengt tatt ingen - erfaring med Vildanden. Under første akt, hvor konflikten utbroderes gjennom dialog, faller jeg ut av handlingen og konsentrerer meg mest om min egen øl. Skuespillerne er gjennomgående overbevisende og gode, men stykket glir forbi øynene mine uten at jeg fanges av det emosjonelle dramaet. 

Dette tar imidlertid en brå vending, og i løpet av tredje akt tar handlingen seg opp. Jeg våkner med et pang og helt uventet blir jeg revet med av dialogene som veksler lynfort mellom tungt alvor og humor. 

Skuespillerne leverer så godt at vi ler høyt alle sammen. Vekslingen mellom latter og dramatikk, klassisk musikk og øredøvende taushet skaper en mørk stemning på scenen. Konfliktene mellom karakterene ligger rett under overflaten hele tiden, og jeg lurer konstant på hva som vil skje rundt neste sving. Jeg må faktisk legge vekk pilsen for å få med meg alle detaljer. 

Men, stykket når sitt klimaks uten at jeg helt får det med meg. All spenningen som var bygget opp på scenen forsvinner brått, og jeg blir sittende igjen med en følelse av å vente på noe som aldri kommer. Det føles litt som at jeg ligger med noen som stopper rett før jeg får en orgasme.  

Dra og se Vildanden for å få med deg en klassiker av Ibsen og fantastiske skuespillerprestasjoner. Men ikke forvent at du forlater Trøndelag Teater fullstendig tilfredsstilt.

Hør hele anmeldelsen her.