En liten dose av det som gjorde de gamle X-Men-filmene så bra

Kategorier: Kultur

Foto: Twentieth Century Fox

X-Men: Dark Phoenix skalerer ned sommerblockbusteren og resultatet er en engasjerende, dog noe utilfredsstillende avslutning til serien.

Tekst: Jarand Fredheim

Da X-Men først kom på kino i 2000 var superheltfilmen noe helt annet enn det den er i dag. Og det superheltfilmene har blitt har vi i stor grad X-Men-serien å takke for. Serien har aldri omgitt seg selv med like mye selvhøytidelig pomp og prakt som den overpresterende lillebroren, Marvels cinematiske univers, men det er likevel overraskende å se hvor lite og dårlig markedsført den siste X-Men-filmen som fremdeles har røtter helt tilbake til 2000 er. Det er liten tvil om at det skyldes Disneys oppkjøp av Fox, studioet som har laget de siste 10 X-Men-filmene, mens denne filmen allerede var i produksjon. Utover dette er tanken bak markedsføringsstrategien ren spekulasjon, men jeg mistenker vi snart ser X-Men-karakterene side om side med den nye Avengers-gjengen i nye inkarnasjoner.

Nesten nostalgisk

Selv om det er mye glede og nostalgi å hente fra å se Dark Phoenix i et mer historisk perspektiv står filmen sterkt på egne ben ved å gjøre det X-Men gjør best: sette sterke karakterer i situasjoner hvor den personlige innsatsen er den høyeste. Og som en kontrast til de beslektede superheltblockbusterene samt sin egen forgjenger X-Men: Apocalypse er villigheten til å sette et så stort og omfattende karaktergalleri og univers i sving rundt en såpass liten historie nesten nostalgisk, det var nettopp dette som gjorde både X-Men og X-Men 2 så sterke i sin tid.

Filmens plot fokuserer på Jean Grey (Sophie Turner), en mutant med sterke psykiske krefter. Hun har lært å kontrollere disse under mentoren Charles Xavier, (James McAvoy) sammen med resten av hans X-Men-gruppe, men etter et møte med kosmiske krefter kastes hun inn i en kamp om sin egen kropp og skjebne som tvinger henne til å takle traumer og sannheter om seg selv. Jeans ustabile psyke kan sette den skjøre freden mellom mutanter og mennesker i fare og det er opp til Xavier og hans X-Men å redde ikke bare freden, men også vennen deres.

Høres dystert ut? Det er det også til tider, men filmen mestrer en liten balansekunst i hvordan den klarer å holde seg campy og underholdende uten å gå på bekostning av dramaet. Resultatet bli kanskje at filmen til tider kan virke som den spiller til laveste fellesnevner i publikum med måten den staver ut hver eneste karakterkonflikt i eksposisjon, men det er en liten pris å betale for å få servert kreative og engasjerende actionsekvenser hvor den sentrale konflikten kommer fra karakterenes motivasjoner.
 

En hver film som får meg til å føle på spenningen når det er dette som vises på skjermen har gjort seg fortjent til en anbefaling.

Foto: Twentieth Century Fox

Ikke et mesterverk

Dark Phoenix er ikke et mesterverk, den har sine mangler. Dypt savnet er den ideologiske konflikten mellom Xavier og Eric «Magneto» Lensherr som har båret mang en X-Men-film tidligere og superheltfilm-produsent Simon Kinbergs arbeid som førstegangsregissør er svakest der filmen sliter med å finne sitt eget uttrykk eller stil. Men filmen har en kjærlighet for materialet og en dyp forståelse for karakterene, så selv om filmen mangler en tilfredsstillende avslutning for serien som helhet, behandles karakterene med respekt og gis tilfredsstillende utviklinger. Hva skuespillet angår virker det som størsteparten av X-Men: First Class-besetningen er klare for å takke for seg. McAvoy, Fassbender, Lawrence og Hoult er alle dyktige skuespillere som har gitt nytt liv til klassiske karakter, men etter en fantastisk andre akt føles det som disse har gitt alt de kan gi til rollene og mot slutten trekker filmen betydelig.

Dark Phoenix kommer på kinoer Fredag 7 Juni og den er full av camp, tunge temaer og bare en time og 50 minutter lang! Det er nesten for godt til å være sant!

FacebookInstagram