XIII: En estetisk reise

Kategorier: Kultur

Nostalgi. Det er en følelse mange av oss kjenner til. Gode minner fra barndommen som både gjør deg lykkelig og håpefull. For meg var videospill en stor del av barndommen, og et spill jeg brukte mye tid på var førstepersons-skytespillet XIII (tretten). Men, som de fleste andre barndommer opplevde også jeg ruin og katastrofe; XIII ble ødelagt, disken var ikke lesbar på min spillkonsoll. Etterdønnigene av dette var en diskusjon mellom min bror og meg som ville strekke seg over flere år. Hvem var det som ødela XIII-disken? «En bagatell av en diskusjon», sier du? «Et av århundrets største mysterier» sier jeg. Uansett, disken var ødelagt. 

Hopp fram i tid til oktober 2019. Etter en fuktig runde på Finn.no for å finne Pokemon til Gameboy så tenker jeg at det ikke kan skade å søke litt mer. Jeg finner en mann som selger XIII til PC, uåpnet, til kun 50 kroner. Mitt eventyr skulle starte igjen.

Spillet ble opprinnelig sluppet i 2003 av Ubisoft. XIII traff hyllene til varierte anmeldelser fra kritikerne. Av det jeg kan tyde så fikk XIII alt fra 6/10 til 8.4 av 10. En universell trend i anmeldelsene virket å være en hyllest til historien og den kunstneriske cell-shading- tegneseriestilen. Tross disse geniale trekkene ved spillet så var det mekanikken i gameplayet som trakk ned. 

 

Historien

Vi kan begynne med historien: du spiller som Jason Fly, en mann som våkner på en strand med hukommelsestap. Dette leder fort til problemer, da du kommer under angrep av en gjeng du ikke aner hvem er. Din eneste ledetråd er en nøkkel til en bankboks. Etter du kommer deg til banken og noen minner har begynt å falle på plass, finner du ut at du er «nummer tretten», en av tjue konspiratører som operer i USA. Disse tjue utgjør en slags lokal illuminati-variant som jobber bak kulissene for å styre USA i en ønsket retning. Etter å ha drept presidenten i USA ble du forrådt,men på grunn av amnesien din føler du deg ikke som en morder. Historien fortsetter med din jakt på de som vil ha deg drept, samtidig som du forsøker å finne ut hvem som er den beryktede nummer I. Dette gjør du heldigvis ikke alene.

Med deg har du Major Jones, en sassy, badass dame med evne til å møte opp på riktig sted til riktig tid. Ben Carrington, befalhavende til Major Jones, som er en av få som tror deg i din uskyld. Annet enn medlemmer av de XX, de tjue konspiratørene, er nok spillets største antagonist The Mongoose, en toppkjeltring av høyeste kaliber. Historien spiller seg i alle hovedsak ut gjennom gameplayet og cutscenes mellom nivåene. Annet enn Jones og Carrington, sistnevnte spilt av Adam West, som leverer mye kontekst over et ørestykke, har de fleste andre karakterene lite å fortelle deg. Selv om protagonisten er spilt litt halvveis av David Duchovny, så er det et velkomment tilskudd når han tar til ordet.

Dessverre avsluttes XIII midt i klimakset. Når du endelig er nære ved å finne ut av identiteten til nummer I, så stopper spillet med et løfte om at historien vil fortsette i oppfølgeren. Dessverre så ble det aldri noen oppfølger på grunn av svake salg for originalen. Til tross for den brå avslutningen er historien vi spiller oss gjennom underholdene, engasjerende og spennende, som  CSI på crack eller krimpreget Rambo, kan man si.

Spillets historie er basert på en tegneserie, tydelig reflektert i grafikken. Drap med visse våpen, lange fall og andre merkverdige hendelser får gjerne sin egen lille tegneserierute på skjermen, og gir ekstra krydder ved bemerkelsesverdige hendelser. Med et variert sett med miljøer og lokasjoner spilleren får utforske, er det gøy å se hvordan tegneseriestilen bringer det hele til live. Alt i alt er jeg definitivt enig i at grafikken til XIII er et av spillets beste trekk.

 

Gameplay

På gameplayet snubler det hele litt. For min del var det ingenting veldig negativt med det, litt kronglete til tider, men ellers flyter  spillet greit. Jeg tror noe av kritikken på dette feltet kan komme av at det føles ut som om noe mangler. For eksempel hadde mulighet til å kunne sikte inn med våpen, annet enn snikskytterriflen og armbrøstet, utgjort en velkommen ingrediens i en ellers solid gryte. Til tross for bildet av Jason Fly ligger på forsiden av spill-coveret , har man ikke muligheten til å legge seg ned i spillet. Selv savnet  jeg ikke dette så veldig, men jeg er enig i at det er fortjent kritikk. Selv ble jeg mer overrasket over at de har prosjektil-tid og prosjektil-drop med visse våpen enn mangelen på å kunne sikte.

Hovedvariasjonen kommer i all hovedsak fra vekslingen mellom sniking og skyting. Snike-aspektet ved spillet funker greit som det skal, dog med kanskje litt fjern AI på fienden til tider. Dette bryter fint opp fra skytegalleri-delen av spillet, som er der XIII virkelig skinner gameplaymessig. Banene i seg selv er en blandet opplevelse. Meget A til B, men det er stor variasjon i lokasjoner, samt insentiv til å utforske litt for å finne ammunisjon eller flere våpen. 

 

Konklusjon

For å oppsummere, så er XIII en utrolig god opplevelse: flere baner med varierte lokasjoner, genial grafikk, drivende historie og relativt solid gameplay gjør dette til en opplevelse jeg unner alle. Det er samtidig litt vanskelig å anbefale dette spillet, da det kan være vanskelig å få tak i nå da det ikke er, så langt jeg vet, tilgjengelig på noen moderne spillmarked. Det er ikke veldig lett å finne, og man må antageligvis kjøpe direkte av noen. Alderen gjør det også noe kronglete å installere. Min nostalgi for dette spillet kan ha tredd rosenrøde briller over øynene mine i et forsøk på å gi dette spillet en objektiv vurdering. Heldigvis vil mye av denne kritikken være irrelevant om ikke lenge, for jeg har noen gode nyheter:XIII får en remake som kommer ut til neste år, og hvis teaseren er noe å gå ut i fra så vil jeg definitivt anbefale å sjekke det ut!

FacebookInstagram