Tekst: Sondre Østgård

Post-rock-legendene Godspeed You! Black Emperor er tilbake med et av de første «viktige» albumene fra vårt tiår.

Godspeed You! Black Emperor er en av de største pionerene innenfor post-rock-sjangeren. Deres debutalbum fra 1997, F#A#∞ (uttales eff sharp ei sharp infiniti), var blant de første selvdefinerte post-rock-platene. Med sin unike, mørke og apokalyptiske atmosfære, skilte de seg ut fra andre post-rock-pionerer som Tortoise, Mogwai og Sigur Rós. F#A#∞ og deres andre plate, Lift Yr. Skinny Fists Like Antennas to Heaven, fra år 2000 har enorme lydbilder og atmosfærer, store lyd-tepper vevd av de utallige instrumentene dette orkesteret av et band spiller på. Dette gir en oppslukende lytteopplevelse som engasjerer på en måte få andre medier kan. Disse albumene har til de grader tålt tidens tann, og står derfor fortsatt som monolitter i den moderne musikkhistorien.

Nå, 21 år etter karrierehøydepunktet og fire år etter den forrige plata "Luciferian Towers" (i anførselstegn) som fikk ganske lunken kritikk, kommer nå deres tilbakekomst til storhet: G_d’s Pee AT STATE’S END!. For de som ikke har hørt på Godspeed You! Black Emperor, som vi kaller GY!BE fra nå av, er dette kanskje en god introduksjon. Dette albumet er beleilig delt inn i kortere spor for lettere konsum, i motsetning til de tidligere platene som er delt inn i to-tre spor på 20 minutter. For de som heller ikke er vant med å høre hele album av gangen, oppfordrer jeg sterkt til å sette av 13 minutter til å høre de to første sporene etter hverandre. Se om du klarer å la være å høre mer etter denne smakebiten.

Trenger du musikkanbefalinger? Her er denne ukas tips fra Radio Revolts musikkredaksjon! 

Som de fleste andre låter i post-rock-sjangeren har låtene på dette albumet svært merkelige titler. Det første sporet heter noe så klingende som «Military Alphabet (five eyes all blind) [4521.0kHz 6730.0kHz 4109.09kHz]». For de med lav toleranse for eksperimentell musikk vil jeg advare om at dette sporet er moderat til høyt eksperimentelt. GY!BE sparker nemlig i gang plata med uforståelige stemmer og ukjente lyder sendt gjennom en radio.  Når musikken omsider begynner, er det i form av et dronende orkester som spiller den egentlige introen til albumet. Instrumentene er litt vanskelige å identifisere, men det kan høres ut som vakre feler sammen med en dyp kontrabass spilt med bue, og en elgitar med masse fuzz som spiller noe lignende til en roligere versjon av Jimi Hendrix Woodstock-fremførelse av «Star Spangled Banner».

Dronene, altså lange underliggende toner, fortsetter videre inn i det neste sporet «Job’s Lament», oppkalt etter en svært dyster klagesang fra bibelen der Job blant annet ytrer at han ønsker at han aldri ble født. Denne låta derimot er ikke dyster, den er faktisk det helt motsatte. Dronene som fulgte med fra det forrige sporet begynner å «skimre» mens en ren el-gitar og en bass klimprer repeterende toner. Etter hvert kommer en gitar inn og spiller et repeterende, tungt og «chuggende» riff. Alt veves sammen og intensiteten øker. Marsjerende trommer og vakkert felespill blir med på dansen. Hovedgitaren slenger seg også på, og veksler på å være det mest fremtredende instrumentet sammen en fele. Helt til slutt kommer de lyseste gitarene og fullfører låten i en euforisk crescendo. Musikken fortsetter videre, men siden jeg utfordret til å kun høre frem til dette punktet, vil jeg gjøre det enda litt vanskeligere ved å ikke spoile mer.

G_d’s Pee AT STATE’S END! er akkurat hva et post-rock-album skal være: en reise, og en dramatisk en sådan. Sammenlignet med en film får man ikke servert akkurat hvordan reisen skal se ut, siden den kun foregår i ditt hode. Derfor er det bare du som kan vite hvor reisen vil gå hen. Som de tidligere albumene til GY!BE, gir den også en grad av apokalyptiske assosiasjoner. Slik som i de andre platene deres er anarkisme og pasifisme temaer som går igjen, uten at jeg kan si helt hvordan dette blir representert i dette albumet som har svært lite tekst. Platas grandiositet blandet med dens skjulte, dypere mening gjør at den føles viktig. Dette har jeg ikke følt om et album siden Julia Holters Aviary fra 2018, og er muligens det beste jeg har hørt siden da også.

Interessert i pop, rock, indie og alt derunder? Her er forrige episode av PostBluesKollektivet!